Best akkurat nå

Drake, Kali Uchis og Saba står bak noen av ukas favorittlåter. Hør spillelisten her.

Nye låter uke 42:

Trophy Eyes – «Chlorine»

90-talls nostalgi møter 00-tallets selvsikre poppunk. Jeg har ikke hørt et band skrevet så hjertevarmende vokallinjer på åresvis. Dette er solskinn i waveform.
Tete Lidbom

Nicolas Jaar – «The Governor»

Han gjør mer i dette ene, fantastiske kuttet fra albumet Sirens enn mange gjør gjennom hele diskografien sin. Han crooner med post-punk i kinnet, rytmene minner om da Warp-electronicaen var på høyden, pianoet er like sørgmodig som saksofonen er livsbejaende og ute av kontroll. Aldri rotete, alltid overveldende.
Ruben Gran

Jane’s Party – «What I’ve Been Missing»

De er fra Toronto, de er support for Tom Odell i november, de slapp albumet Tunnel Visions tidligere i år. Stort mer vet jeg ikke om denne kvartetten. Jeg trenger ikke engang vite dét, så lenge de har så intenst godt grep om kraftpopen som denne refrengbomba av en lykkefontene.
Ruben Gran

Weyes Blood – «Do You Need My Love?»

Dramatisk popmusikk med et solid hint av syrete folkrock fra 60-tallet, nydelig orkestrert med kor, barokke pianovendinger og mektig, klangfull vokal. Dette er rimelig store greier som hadde passet utmerket som sistespor på et album, eller for eksempel i avslutningsscenen til en mørk dramafilm lagt til 60-tallets San Fransisco. Weyes Blood nye album, Front Row Seat To Earth er ute 21. oktober (og ved en nærmere titt ser jeg at denne låta bare er spor nummer fire, så hvordan i helsiket skal den faktiske sistelåta toppe detta, si?).

Anders Løland

The Game – «Savage Lifestyle»

Låten sampler Marvin Gayes “Inner City Blues”, og tar for seg Los Angeles-opprørene i 1992 – samme året The Game ble et gjengmedlem. Det er lett å undervurdere Compton-rapperen, men mannen har et øre for gode låtvalg, som vi hører på hans åttende album 1992. Og så er han en bra rapper, da.
Ali Soufi

Solange – «Cranes In The Sky»

Med A Seat At The Table har lillesøster Knowles gått hen og lagd et av årets mest ambisiøse, kloke og bevegende album, der erfaringen av å være svart kvinne i dagens USA dissekeres presist og nådeløst. Aller vakrest er hjerteskjærende nydelige «Cranes In the Sky», som kan bli stående igjen som en av tiårets låter.
Marius Asp

Klikk deg videre for å lese mer om de eldre låtene på lista!