M83, Amfiscenen
Nü-gaze som vaker mellom det nødvendige og det forglemmelige.
På plate har franske M83 (Anthony Gonzalez er prosjektets kjerne, selv om bandfornemmelsen har tiltatt de siste årene) gitt meg glede titt og ofte; det er få kunstneriske korpus som matcher balansen mellom eleganse og glød som dette. I levende live har jeg sett dem én gang før, på John Dee, uten egentlig å kunne slå fast at de er et bra konsertband etter endt dyst. Det stiliserte og frakobla pop-uttrykket fjorårets Saturdays=Youth lener seg mot, lar seg ikke uten videre overføre til virkelighetens grelle lys (og lyd!).
På Amfiscenen går trioen hardt ut med «Graveyard Girl» (enkelt en av fjorårets beste låter), og når «Kim & Jessie» (ditto, bare enda bedre) slippes løs som fjerdenummer, sniker mistanken om en nedtur seg over deler av publikum. Den bekreftes bare delvis; et like deler hardtslående og bittersøtt hipster-anthem som «Don’t Save Us From The Flames» gjør seg godt i antydningen til sol rundt skogholtet, og flere av de syntetiske sirupssnippene fra sisteskiva fungerer også godt, isolert sett.
Men det blir for stivt og høflig; menneskene på scenen viser robotiske kvaliteter, og først når øret lenes mot klubbdøra på tampen av konserten kler det forsiktige oppsynet til gjengen der oppe temperaturen som gjennomsyrer låtene de serverer oss.
M83s styrke er egentlig, dypest sett, evnen til å skape en nervøs ro i tilhøreren. Det lar seg ikke gjøre i det dovne Amfiet på en snau time, men forsøket vil bli husket innover i sommernatta.
Marius Asp
