Black Eyed Peas - The Beginning

Black Eyed Piss

Will.I.Am og Fergie gjør deg definitivt svart i blikket.

Hundre spenn på at du har hørt Black Eyed Peas et eller annet sted tidligere. Sannsynligvis ufrivillig. Will.I.Am s banale produksjoner og Fergies fantasiløse vokalprestasjoner ser nemlig ut til å være perfekt tilpasset enhver tilstelning hvor store mengder mennesker samles foran mer eller mindre store høyttalere: bryllup, fotballkamper, russefester. Og i februar – Superbowl. Et slags musikalsk minste felles multiplum for folk som skal dele noe sammen, men helst ikke vil bli kjent med hverandre. «Let’s Get it Started», liksom.

Ikke overraskende er også førstesingelen fra The Beginning smidd etter samme idiotiske lest som tidligere – denne gangen drevet av samplet til «I’ve Had The Time of my life» på en generisk drittproduksjon. Vi kan kjapt slå fast at sjefs-pea Will.I. Am ikke har hostet opp det lykkeligste øyeblikket i samplingens historie denne gangen heller. Men å oppdatere en sertifisert jentevorspielbanger er som kjent korteste veien til å tjene monstrøse mengder penger. Og låta er i aller høyeste grad representativ for albumet – skamløst hyperkommersiell, ekstremt forutsigbar og totalt substansløs.

Hvis du har hørt på musikk før, kommer du definitivt til å kjenne igjen halvparten av albumet. «I’ve Had The Time of My Life» er i det minste kreditert opphavsmennene. «Fashion Beats» høres ut som en kjip mashup av Blondies new-wave-vinner «Rapture», Madonnas «Vogue» og Chics discoklassiker «My Forbidden Lover», samtidig. (Og den er skivas beste spor). «Someday» lener seg på litt mer enn litt The Edge-gitar, og jammen er ikke 2-Live crews «Me Love You Long Time»-linje blitt til et refreng i låta ved samme navn. Også det som ikke er direkte gjenkjennbart (les: stjålet rett av) føles merkelig kjent hele veien.

Selv til Black Eyed Peas å være høres The Beginning bakpå ut, og i realiteten er det aldri et eneste originalt parti å spore. Mesteparten av skiva blir dermed like uinteressant som venterommet den kommer til å spilles på. 13 låter basert på en samling av dårlige punchlines, auto-tune, dørgende kjedelige synthlyder, klubb-frierier og eurodance på sitt mest utslitte. Og med – gud hjelpe meg, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette høyt – for lite Fergie.

Å beskylde The Beginning for å inneholde catchy låter er like lett som det er ukorrekt. Den kalde sannheten er nemlig at det er faretruende få låter her som kan feste seg i hjernebarken. Sjansen er dog ganske stor for at du kommer til å sitte igjen med en av de utallige frasene Will.I.Am har smidd karrieren sin rundt å rope ut et uendelig antall ganger gjennom fire minutter. Med tekstlinjer som «Everybody is a star/It doesnt matter who you are» og «This is the original/This has no identical», i herlig sammenblanding med den hårreisende teksten til «XOXOXO» og endeløse opppfordringer om å feste som ville helvete er det ikke mye å skrive hjem om herfra heller, gitt.

Kort oppsummert: The Beginning er laget for klubber du ikke vil være på, butikker du ikke vil handle i og fotballkamper du ikke vil se. For bryllup du forhåpentligvis ikke blir invitert i og fester du bør ødelegge. Legekontor du går fra dårligere enn du kom og taxiradioer du heller kveler med samtale enn å måtte holde ut. Og hver gang låtene blir spilt kommer du til å bli litt mørkere til sinns og føle at verden er blitt et hakket mer urettferdig sted å leve.

Andreas Øverland