Det er mye som skal klaffe på festival. Sist jeg så den veloppdragne briten James Blake på en konsertscene, trollbandt han noen hundre oppmøtte på Parkteatret, som sjeldent har rommet et så andektig og oppmerksomt publikum. Jeg kan med sikkerhet si at ingen knappenåler falt i bakken mellom de voldsomme bassutslagene; da ville vi som var tilstede fortsatt husket det.
Les: Alt fra Øya | Se: Bilder fra Øya 2013
På Øya har Blake og hans to håndlangere blitt tildelt den største scenen, og intimiteten – som tross alt er et over gjennomsnittlig sentralt element i 24-åringens univers – vingeklippes nødvendigvis til en viss grad av dét. I tillegg stiller han med den årsferske andreplaten Overgrown, enn langt svakere plate enn den selvtitulerte debuten, i bagasjen. Forventningene er med andre ord skrudd ned noen hakk i løpet av de to årene som har gått.
Les intervju: James Blake er kjent for rørende tekster. Men Øya-headlineren slet lenge med troen på sine egne lyriske evner
Det er likevel ingen grunn til bekymring. Få av årets Øya-vokalister synger bedre enn James Blake live, og stemmen hans løfter den noe ordinære start med «Air & Lack Thereof» og «I Never Learnt To Share», samt de mer eksplisitte r&b-flørtene «Life Round Here» og «To The Last».
Med den mer dubstep-bouncy «CMYK» drar det seg til, selv om Blake ser seg nødt til å oppfordre oss til om å forestille seg at det er natt. «Limit To Your Love» – for anledningen med et dubifisert påbygg – napper fortsatt i gåsehuden, mens klubbete «Voyeur» og uimoståelige, dirrende «The Wilhelm Scream» glatt gjør opp for en «Lindisfarne» som aldri slår vingene helt ut i friluft. Se ham for all del på en mørk klubb om du får sjansen – det er der han virkelig tar steget fra denne planeten og opp i de øvre sfærer.
Marius Asp
