Florence + The Machine - How Big, How Blue, How Beautiful
Terningkast 4

Blårusk i maskineriet

Florence + The Machine fortsetter å dyrke de store følelsene, men treffer aller hardest når de ikke prøver så hardt.

Florence_and_the_Machine_-_How_Big_How_Blue_How_Beautiful_(Official_Album_Cover)I disse ører var Florence + The Machines andrealbum Ceremonials (2011) en god del svakere enn debuten Lungs (som jeg også i sin tid overvurderte noe, det må innrømmes).

Vel var det i starten noe friskt og egenartet over hvordan Florence Welch og hennes sju medmaskinister (ja, dette er et “band”) plasserte seg midt i tidsånden med på svært storslått og lettere artsy vis. “Dog Days Are Over” var et mesterverk, intet mindre, og massive “Shake It Out” fulgte opp mindre eksentrisk, men mer bombastisk to år seinere. Men mye av substansen på låtskriversiden var borte i andre runde, og da kan en snau time med dramatisk-insisterende vokal over Spector-går-goth-pop fortone seg lang.

Dette tredjealbumet er produsert av Markus Dravs, som tidligere har skrudd lyd for blant annet Mumford & Sons og Arcade Fire tidligere. Og selv om det grandiose, Paul Epsworth-produserte universet fra de foregående utgivelsene i stor grad står igjen, har Dravs lagt inn flere avstikkere – ikke minst åpningssporet “Ship To Wreck”, som er det nærmeste F+M har kommet streit vestkystrock hittil.

Platen er strukturert temmelig forutsigbart: første halvdel byr på de mest actionspekkede øyeblikkene, med den intense singelen “What Kind Of Man” og det blåserfjonge tittelsporet som et av de sterkeste kortene, mens andre halvdel oppleves noe mer tilbaketrukket. Tekstene kretser rundt – hold deg fast! – trøblete kjærlighet, uten at metaforene stikker seg veldig ut i noen retning.

Velsignet være Florrie de gangene hun roer ned et hakk eller tre. Overeuforisk og/eller skrikete “indie” (fra nevnte Mumford & Sons til, eh, nevnte Arcade Fire) er jo forlengst blitt verdens mest irriterende sjanger, og Welch viser best sine betydelige evner som vokalist når nyanser og dynamikk får slippe til i musikk og stemme. Her stikker vakre “Long & Lost” og sveipende “St. Jude” seg ut – begge innehar en tilbakeholdenhet som dessverre er sjelden vare i dette selskapet.

Direkte dårlige låter forekommer ikke på How Big, How Blue, How Beautiful, og det er grunn til å forestille seg at flere av disse sangene vil få kjørt seg på spillelister og radiobølger gjennom sommeren, uten at tanken ødelegger dagen. Tvert imot: Florence + The Machine nytes best i små munnfuller.

Marius Asp