Burzum - Fallen
Terningkast 4

Blek, men fattet

Hvor mye oppmerksomhet hadde Burzum fått om det ikke var for Varg Vikernes’ oppsiktsvekkende livshistorie?

Norges mest kontroversielle og myteomspunnede musiker har ikke akkurat ligget på latsiden etter at han spaserte ut av fengselsporten for snart to år siden. Fjorårets overraskende solide Belus vitnet om at seksten års frihetsberøvelse hadde gjort lite for å sløve Varg Vikernes dystopiske musikalske visjon. At oppfølgeren foreligger presis ett år senere tyder på at han fremdeles er en artist med mye på hjertet og et høyst forståelig ønske om å gjøre opp for tapt tid.

Gjennom intervjuer de siste årene har Vikernes dessuten ytret ett og annet ønske om å distansere seg fra fortiden, men det at han fremdeles er erklært rasist og dessuten nærer en hel del andre tvilsomme holdninger, i tillegg til å være domfelt drapsmann, utgjør fremdeles en liten barriere for meg i forhold til musikken hans – som forsåvidt er befriende apolitisk og fri for ideologiske vannmerker.

Rent musikalsk låter det dog fremdeles umiskjennelig burzumsk (ifølge Vikernes selv fordi han ikke er istand til å lage noen annen type musikk), det vil si gammelmodig, paganistisk black metal med sparsommelige virkemidler og få genuine sjokkeffekter. Til tross for at Fallen har blitt unnfanget i proffe Grieghallenstudio er lydbildet fremdeles like pillråttent, utpint og magert, dominert av lidende, duellerende gitarriff over såvidt hørbare, primitive trommer. Albumet herskes gjennomgående følelse av å ha blitt spilt inn av et enmannsorkester med tromma på ryggen og mikrofonstativet på skuldrene, noe som ikke utelukkende er positiv.

Sin vane tro trakterer nemlig Vikernes samtlige instrumenter selv, men selv om han utvilsomt er en dyktig gitarist, så er han en tilsvarende middelmådig trommis og vokalist og brorparten av låtene lider som en direkte følge av dette. Ti minutter lange «Budstikken» blir kjapt for episk, og etter en storslagen intro tar det ikke lang tid før den sklir ut i det intetsigende, mens hissige «Vanvidd» så gjerne vil leve opp til tittelen sin, men i likhet med «Enhver Til Sitt» mangler de virkelig fengende melodiske kvalitetene.

Albumhøydepunktet «Valen» viser til gjengjeld det potensialet som bor i Vikernes prosjekt, og bæres frem av et mektig hardrockriff gjennom stormfulle melodiske bølgedaler som et blåsvart vikingskip på vei ut i nordsjøen. Både denne og overraskende harmoniske «»Jeg Faller» fletter fint inn elementer av folkemusikk på en smidig måte som høres langt mer naturlig ut hva vi hørte på eksempelvis Solefalds siste album. Sistnevnte låt byr dessuten på platas store overraskelse: Ren vokal – og det som må være de mjukeste åtte minuttene i Burzum-katalogen (tenk deg Vikernes på hyttetur med Odd Nordstoga i Jotunheimen). Og det funker faktisk overraskende bra.

Lyrisk finnes det dessuten noen interessante aspekter ved albumet, som i større grad enn tidligere fester fokus på eksistensielle spørsmål. Rent tematisk kretser rundt den evige dragkampen mellom lys og mørke (som forsåvidt har vært en inspirasjonskilde for Burzum helt fra starten). Fraværet av de mer mytologiske aspektene i kombinasjon med tittelen, gjør det lett å forestille seg Fallen som en mer personlig plate, og de selvransakende tekstene som et ledd i Vikernes forsøk på å forsone seg med fortiden.

Personlig hadde jeg likevel foretrukket enda større risikovilje. Eksperimenteringsviljen fra de atmosfæriske åpnings- og avslutningsporene kunne ha vært bedre inkorporert i det øvrige låtmaterialet, og med fordel ha blitt ikledd sterkere produksjonsverdier. I sum er dette lite annet enn en ganske gjennomsnittlig metalplate, og det er vanskelig å se for seg at den ville ha skapt den helt store interessen om artisten bak hadde hatt en mindre oppsiktsvekkende historie.