Jeg fatter ikke helt hvorfor enkelte skal finne det så provoserende når noen velgere å bringe stadionambisjoner inn i helliggrøde som hardcore-sjangeren. Riktignok: Hele dette maset rundt bergensbandet Blood Command oppleves som noe som tilhører fortiden nå – to fullengdere inn i bandbiografien. Det virker likevel ikke akkurat som om bergensbandet – tross et knippe radiosingler – noen sinne har vært i nærheten av suksessen som burde følge med poptilnærmingen deres.
Les mer: Alt fra Øya!
Et faktum som gjenspeiles i det labre oppmøtet i Vika. Kanskje finnes det flere som har tenkt at verden langt fra stilner om en tilfeldig Blood Command-låt spilles. Noe den heller ikke gjør, skal det vise seg, når låtene bringes til scenen. Det finnes riktignok enkelte hederlige unntak. Eksempelvis når «On And On Chameleon» fremføres tidlig i settet snuser bergenserne på den kaprende, melodiske størrelsen de tilsynelatende drømmer om. Men det blir egentlig med det.
Når det er sagt: De spiller for så vidt anstendig, med trommeslager Sigur Haakaas som bandets klart sterkeste ledd. Men både gitarene, koringene og stemmen til vokalist Silje Tombre låter flate og rustne, og den høyst nødvendige storheten i musikken holdes på en drøy armlengdes avstand.
Mer klønete enn mektige fremstår også kvintetten når den avsluttende niminutteren «Every Exception Has It’s Rule» skal følge albumversjonens fotspor og fades ut i stillheten – og bandet blir plutselig stående og spille uten lyd (og dermed overdøvet av naboscenen) helt på tampen.
Samtidig er Tombre en stiv og faretruende breial bandleder. Å påstå at det labre oppmøtet er å «stille opp som faen!», for så å senere snerre til de samme menneskene at de «kan drite i å dra på Kraftwerk!» er veldig arrogant – som kompisen ved min side uttrykker det – særlig når det finnes langt bedre liveband å bruke den ikke overflødige festivaltiden på.
Kim Klev
