Pearl Jam: Backspacer
[Pearl Jam / Universal]
De postpubertale grunge-slør er løftet, og tilbake står et muntrere Pearl Jam.
For egen del har det vært lett å drite i dette bandet stort sett siden Binaural (2000), fordi det sjelden har vært annet enn gamle sanger om igjen, etc. 2009-utgaven av Pearl Jam låter blidere og mindre preget av nittitallsbagasjen enn før. Det har ført mye godt med seg.
[youtube Kj-sFIHQWLY]
Singelen ”The Fixer” viser noe av dette. Gammel-produsenten Brendan O’Brien (som også produserte omtrent alle Pearl Jam-album på nittitallet) har gitt dem et luftigere lydbilde, og i kombinasjon med en låtskrivervilje som går mer mot punk (”Gonna See My Friend”, ”Got Some” og albumbeste ”Supersonic”), blir dette friskt og morsomt å høre på. Grunge-puristene vil muligens spytte kaffen tilbake i Mother Love Bone-kruset når de hører synth-klappingen på ”The Fixer”, men for de med et mer avslappet forhold til Ten er dette et album med gjennomgående gode følelser.
Allikevel burde de i enda større grad tørre å gi seg på punken, for når Vedder blir sentimental (det blir han også her), så blir dette i overkant amerikansk FM-rock-aktig. ”Speed Of Sound”, og ”Just Breathe” høres ut som om Pearl Jam covrer Goo Goo Dolls som igjen covrer Pearl Jam, og da blir det i overkant Dawson’s Creek-suppete.
Backspacer har sine feil, men først og fremst er dette et album der fornyingsvilje har fått bandet ut i nye, positive retninger. Så lenge de kan fortsette med dette, og ikke få panikk og innlede et samarbeid med, si, Timbaland, så kan de være verdt å lytte til også i årene fremover.
Jørgen Hegstad
