Årabrot har helt fra starten i 2001 vært et band som gjør akkurat det de føler for. Ofte har det resultert i glitrende utgivelser, men like ofte har det ført til oppfølgere som skuffer.
Den forrige ep-en Mæsscr ble for vanskelig for meg, men denne gangen briljerer Årabrot med en kanonade av dunstende, slimete og ekkel rock. Akkurat slik jeg liker dem aller best, men mest sannsynlig for støyende og hard for folk flest. Synd for folk flest. Og for bandet.
Årabrot startet som et støy-band, men har gjennom årene beveget seg mer over i sludge-land der uttrykket handler om et litt skurrete lydbilde og enormt tunge riff. Med inspirasjon fra Melvins har Årabrot raskt blitt et av de aller beste bandene i den stadig fullere sludge-klassen.
Denne gang presser Årabrot ut ti konsise, knallharde og ikke minst spennende låter. Du vet aldri helt hvor sangene skal bevege seg de neste tredve sekundene, men du vil ane at bandet tar deg et skittent og mørkt sted der du – mot alle odds – vil trives. Hvertfall om du liker tung rock som evner å overraske.
Det hele starter med en tung ekkel pust, fortsetter med ondskapsfull nynning, før Kjetil Nernes snerrer i vei som en liten superond ork som kan skremme livet av hvem som helst på høylys dag. For ikke å snakke om hva han kan finne på ved nattestid.
Årabrot ble visstnok skrevet i en forlatt kirke i Dalarna i Sverige der Nernes nå bor, og det er noe dystert og djevelsk over hele albumet. Og ikke minst blodig. På den fortreffelige åpningen «Ha-Satan Dêofol» messer Nernes at «The blood on the floor is yours», mens Tom Waits-messige «Blood On The Poet» og smått kaotiske «Blood On Bunny» like godt har fått blod i tittelen. Den rystende gode «Arrabal’s Dream» inneholder selveste Laura Pleasants fra sludge-kompanjongene i Kylesa som bidrar med strålende vokal og en rekke linjer om det stadig tilbakevendende blodet.
Andre høydepunkt – uten blod – finnes i enkle og vuggende «Throwing Rocks At The Devil» (en radiohit i et parallellt univers der støyende rock er populært), illsinte og hissige «Dedication», og hysteriske «The Horns Of The Devil Grow» med et gigantisk parti der Deep Purples ikoniske stemme-onani fra «Child In Time» får kjørt seg.
Det er saktens ikke lett å finne musikk som ikke gjør meg lykkelig her. Første smakebit som kom fra albumet mens det fremdeles var vår heter «Blood On Bunny», og er godt over middels god, men i dette sterke heatet klarer den ikke å kvalifisere seg. Det samme gjelder støy-skingrende «The Bitter Tears Of Könt», men også den er helt akseptabel.
Årabrots nye album går ikke i den eksperimentelle fellen, men inneholder – samtidig som den er lett å få grep om – så mange orginale detaljer og vendinger at jeg bøyer meg i rockestøvet. Der ligger jeg – støvete og fæl – en opplevelse rikere, med visshet om at et av landets ypperste rockeband igjen har overgått seg selv og levert en vinner.
Årabrot er ikke for alle, men om du liker det hardt og er på jakt etter noe som kan glede, kan dette norske bandet anbefales med hele mitt rockehjerte. «Solar Anus» hentet hjem Spelemann i kategorien metal for noen år siden. Årabrot bør kunne fylle peishyllen ytterligere. Hvertfall om Kvelertak igjen havner i rock-kategorien.
Totto Mjelde
