Veronica Maggio - Sjøsiden, Øyafestivalen
Terningkast 3

Blottet for magi

En fjern og energiløs Veronica Maggio sliter med å finne formen på Øya.

Festivalkonserter er korte og festivalpublikum utålmodig. Da sier det seg selv at det er en dårlig idé å bruke fire-fem låter på å i det hele tatt få i gang en konsert. Men nettopp dét gjør Veronica Maggio, svensken som har kapret massiv spilletid på radio med singlene sine også her til lands de siste åra. Ved konsertstart påstår hun at hun er glad for å være på Øya – men når konserten kommer i gang, er det lite som tyder på dét. Første del av konserten preges av et skurrende lydanlegg som er ekstremt urettferdig mot Maggios klare soulpopvokal, et lite inspirert band og fraværende overskudd hos både hovedperson og publikum.

Under “Alla mina låtar” gjør Maggio et halvhjertet forsøk på å ta seg selv i nakkeskinnet; en viss nerve og energi melder seg, og konserten blir definitivt bedre – til glede for de av oss som virkelig ønsker at Maggio skal gjøre seg like bra på scenen som på årets album Satan i Gatan. Den tidligere oslobaserte partysvensken lykkes delvis også på “Paris” og “17 år” – men luften går helt ut av ballongen mellom hver eneste lille formtopp, og Maggio klarer ikke å holde på oppmerksomheten hun innimellom skaffer seg.

Hovedpersonen kommenterer selv den tunge seige stemningen på konserten – og gjør et profesjonelt, om ikke spesielt ektefølt, forsøk på å dra med seg publikum på vakre “Mitt hjärta blöder”. Hun lykkes i liten grad – det er dårlig med allsang før avslutningstroikaen “Måndagsbarn”, “Stopp” og “Jag Kommer”, som til tross for rutinepreg sitter greit, og gir brorparten av publikum det de kom for.

Tematikken i Maggios nære soulpop sirkler hovedsakelig rundt fylleangst og hjertesorg; og noe av det mest påfallende ved konserten er småbarnsmorens troverdighet når hun synger om nettopp disse temaene. Usikker fremtoning på scenen er aldri et kvalitetstegn, men i dette tilfellet er det faktisk med på å løfte helhetsinntrykket av konserten, og gi Maggio bittelitt tyngde.

Trine Aandahl