Jake Bugg - Jake Bugg
Terningkast 4

Bråvoksen landstryker

Storbritannias nye popsensasjon spiller kortene rett for å bli en annerledes stemme i mylderet. Men retromanien byr på voksesmerter.

Albumomslaget til Jake Bugg - Jake Bugg.
Albumomslaget til Jake Bugg – Jake Bugg.

Da jeg stod opp på mandag hadde jeg aldri hørt om den knapt myndige Nottingham-gutten Jake Bugg. Få timer senere satt jeg imidlertid og leste om at den samme tassen av en albumdebutant hadde flydd til topps på de britiske albumsalgslistene – og før mer enn albumomslaget var tittet på fløt beskrivelser som “en grå Justin Bieber” gjennom kontorlandskapet. En banal parallell, kanskje, men setter man alderen til side, ligger det likevel mye i det. For Jake Bugg har klart å vinne det britiske kongeriket ved å være en høynostalgisk singer/songwriter-motsats til den amerikanske superstjernen. Bugg-sitatet “Most pop music sounds like crap” burde si langt mer enn nok.

Det evinnelige “Bob Dylan-copycat”-maset får spares til en annen anledning, for to tredjedeler av verdens akustiske gitarer måtte beslaglegges hvis man skulle gjort noe med det, i tillegg til at vi tross alt har vår egen hattekledde Dylan-fanatiker her på berget. Men foruten raspete og nedstrippede folkviser (“Simple As This” og “Someone Told Me”) dulter Bugg også borti zeppelinsk bluesrock (“Taste It” og “Lightning Bolt”) og – ikke minst – melankolimektig britpop (“Slide” har flere likhetstrekk med The Verves “The Drugs Don’t Work“). Altså: En mikstur som burde kunne gå like rett hjem hos den halvalternative videregåendeeleven, Onkel Arve som hevder brånakket at det ikke har blitt skapt bra musikk siden ’77, så vel som alle som ønsker en kontrast til glattpolert amerikansk popmusikk på eteren.

Den plutselige posisjonen kan han takke seg selv og hans sterke høyrehender fra sidelinjen for: låtskriveriet holder nemlig tidvis svært høy standard. Høydepunktet “Note To Yourself” går Fleet Foxes hardt i næringen, mens “Ballad of Mr. Jones” byr på flott historiefortelling og linjen “Stuck in speed bump city/where the only thing that’s pretty/is the thought of gettin’ out” fra “Trouble Town” vitner om et bredt glis bak skyggelua.

Likevel har Bugg en tendens til å bli en irriterende bråvoksen jypling når han skryter på seg flerfoldige år med livserfaring. Dypp eksempelvis tærne i  “Seen It All”, hvor attenåringen synger “I swear to God I’ve seen it all/nothing shocks me any more after tonight”, eller “Country Song” (“Gonna sing you an old country song/from the strings of this old rusty guitar”).

For Bugg er utvilsomt mest elskverdig som en loffete stemme i samtiden – som på den latterlig refrengsterke tjallhyllesten “Two Fingers”, hvor han likesågodt hytter en engasjert knyttneve mot både elendige stefedre og den engelske hverdagen. Det er i øyeblikk som dette at Bugg pulserer samme ungdommelige nerven til sambritene i jevnaldrende King Krule og Arctic Monkeys anno Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not.  Buggs retromani – hans tidvis fascistiske jag etter å se seg for langt bakover, både lyrisk og musikalsk – er det som hindrer talentet hans i blomstre for det fulle. La oss bare håpe dét kan forklares med noe så enkelt som voksesmerter.

Kim Klev