Broen - Hagen, Øya 2015
Terningkast 2

Brolagt med gode intensjoner

Broen går seg vill i sitt eget ønske om å vært artsy.

De har fått en del hype etter slippet av debutalbumet Yoga, kvintetten Broen. Et mildt sagt åpent forhold til sjangerbegrepet er mye av grunnen til det; Broen omfavner jazz, hiphop, triphop, spoken word og vestafrikanske rytmer med åpne armer.

Mye av den mest interessante popen lages når kunst og musikk møtes – men strebenen etter å posisjonere seg i dét krysningspunktet er også et minefelt. Mange band har et tilsynelatende voldsomt ønske om å være mest mulig artsy, uten at kvaliteten på det de lager står i stil til intensjonene.

På Øyas siste dag entrer Broen scenen i matchende gullpaljetter. Artig nok, det – og når Marianna S. A. Røe setter i gang med  sin relativt autoritære rapping over en lydmiks av tuba, synth, trommer og gitar kan det i noen korte øyeblikk virke som vi har en underholdende time i møte.

Dét inntrykket sitter ikke i lenge. Før ti minutter er gått, er Broen på dypt vann. Å være eksperimentell er ikke positivt i seg selv; de mange sjangrene og retningene i musikken gjør helehetsinntrykket rotete og meningsløst.  Frontfigur Røe veksler mellom å synge og rappe. Hun er hakket mer engasjerende i sistnevnte uttrykksform, selv om låtene koker sammen til en masse av staffasje.

«Den neste låta har vi skrevet til det greske nynazistpartiet Gylden Daggry. Vi har hatt jævlig lyst til å pisse på dem», proklamerer bandet før «Golden Shower». Et nokså åpenbart standpunkt, som takket være måten det formidles på står igjen som intet mindre enn plumpt. Dessuten: Skal man uttrykke avskyen som trengs overfor partiet, burde det være mye mer kraft i låta.

Broen - Øyafestivalen 2015. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3.no
Broen – Øyafestivalen 2015. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3.no

Medlemmene i Broen består av flinke folk fra jazzmiljøet, med fartstid i band som Your Headlights Are On. De sitter på både talent og musikalitet, men som Broen bør de ta et veivalg om hva de egentlig vil. Per nå virker det som de vil altfor mye, og resultatet er uforståelig.

Trine Aandahl