Raphael Saadiq - Stone Rollin'
Terningkast 3

Daffe Raffe

Raphael Saadiq følger opp suksessalbumet The Way I See It med mer av det samme – minus de virkelig gode låtene.

Enkelte ignoranter synes fortsatt å leve i den villfarelse at soulsjangeren trakk sine siste åndedrag en gang på midten av 70-tallet.

Raphael Saadiq er blant artistene som gjennom hele sin karriere – fra starten i Tony! Toni! Toné! på slutten av åttitallet til det kortlivede, men flotte trioprosjektet Lucy Pearl og soloplatene (samt en endeløs rekke samarbeid og produksjonsoppdrag) – uanstrengt har torpedert denne vrøvlete ideen, tross hørbare bånd til tradisjonens gylne epoke fra – tja – 1965 til 1973.

Disse båndene ble for alvor strammet med 44-åringens forrige utgivelse, The Way I See It – et nærmest imponerende standhaftig forsøk på å ignorere at 80-, 90- og 00-tallet noensinne fant sted. Når albumet likevel var en suksess, kunstnerisk såvel som kommersielt (også her til lands), skyldtes det først og fremst et raust knippe uimotståelige melodier. Hovedpersonens panoramiske overblikk over de svarte, urbane lydene som herjet eteren fra han slet ut tøybleier i Oakland fram til barneskolealder skadet heller ikke, men det var små drypp av kontemporær puls som løftet de beste øyeblikkene («100 Yard Dash», «Staying In Love») fra rene retroavtrykk og inn i samtida.

Stilt opp mot forgjengeren er Stone Rollin’ en gedigen skuffelse. Åpningssporet «Heart Attack», den call-and-response-drevne singelen «Radio»og tittelsporet går alle i den samme fella; her ruver formen over innholdet, og sangene gror seg aldri ut av det formulaiske og dvaske bluesmønsteret de er støpt i. Virkelig ille blir det imidlertid først på den kavete, andpustne «Over You», der bilder av Lenny Kravitz på sitt mest vrinskete og annenhåndsføleriske begynner å stikke i hjernebarken. Det  gjør – ikke uventet – vondt.

Dette sjablongpreget innhenter også de flerfoldige inspirerte øyeblikkene på Stone Rollin’, og den eneste essensielle låten i dette selskapet har fått tittelen «The Answer». Den er til gjengjeld fenomenal, med stort anlagte strykere balansert mot dumpe marsjtrommer og en tekst som oppdaterer en viss blues for den indre bykjernen med større hell enn fakter. Psykedeliaflørten «Just Don’t» og de avsluttende, gospelkriblende minuttene av «Go To Hell» er to andre eksempler på solid håndverk, uten at noen av dem noensinne truer med å overraske i den ene aller andre retningen.

«Good Man»:

Summa summarum: Stone Rollin’ er et uengasjerende og dypest sett nokså feigt utspill fra en artist som i sin iver etter å bevise at alt var bedre før, først og fremst kaster lys over at han selv var det. Det er bare å håpe at Saadiq snart kaster seg inn i tidsmaskinen igjen og stiller den inn på 2011; framtida blir ikke den samme uten ham.

Marius Asp