Tôgs debutplate har ennå ikke blitt sendt av gårde til platebutikkene, men stavangerbandet har på et knapt år likevel klart å skape seg et navn de fleste vil kunne gjenkjenne. Dette er takket være tre radiosingler («Sansen», «Reint mel i påsen», «Pusten fra») som alle demonstrerer et band med et ønske om å lage moderne popmusikk ut av mye gammelt. Med baritongitarer, gamle orgler og analoge synther fremstår Tôg ved første øyekast mer som et rockeband enn en gjeng mennesker som komponerer svært dansbar popmusikk.
Vokalist Lars Christian Olsen, en bitteliten mann, er en karakter det er verdt å merke seg øyeblikkelig, noe man umulig kan unngå når Tôg opptrer på en scene. Som en uvirkelig danseglad kar, som gledelig menger seg med den like glade fansen på første rad, fortoner han seg som et søtt stikk i siden til den introverte og hovne hipsterskikkelsen litt for mange andre band har pekt ut som frontfigur.
Med kunnskapen om at bandmedlemmene sverger til kristendommen kan man, om man lar fordomsfull ignoranse ta overhånd, anta at Tôg er et lovsangband som har klart å havne utenfor den sedvanlige pinsemenighetnisjen. De har valgt bort pompøs og kjip gitarpop til fordel for herlig uanstrengt dansemusikk, samt byttet ut «Gud» med «du». Neida. Bandets image er likevel slående, der samtlige bandmedlemmer har valgt å kle seg som pastorer i sivil. Dette gjennom å ikle seg sorte graverdskjoler og tettsittende turtleneck-gensere.
Litt strengt kunne man påpekt at flere av Tôgs låter minner umiskjennelig om hverandre, og at låtene i seg selv fort havner i et repetetivt rom. Slik kritikk får heller vente til en potensiell plateanmeldelse, for live gjør Tôgs dansbare og høyst organiske elektropop lite annet enn å spre tonnevis med varm glede. Og dans. Og latter.
Kim Klev
