Marilyn Manson, Quart
Sjokkrocken lever videre uten Manson. Onsdag klokka halv elleve: Noen hundre har samla seg foran scena. Fram til rundt ti over elleve: Flere har heldigvis kommet for å høre, men de har blitt servert sju anonyme låter. Marilyn Manson har vært som en dårlig oppvarmer for seg selv. Ikke før han drar i gang sin gamle hit «Rock is dead», er han og publikum borte og snuser på noe som minner om gammel ekstase. Midnatt: noen gir meg en Läkerol Salmiakk. Kveldens sterkeste opplevelse.
Hvor kjedelig kan en forhenværende sjokkrocker framstå? Svaret etter i natt omfatter flere pinlige øyeblikk enn en uengasjerende B-film. Marilyn Manson later som han prøver å vekke urmennesket i oss med noen udefinerte ul. Han forsøker å rispe oss med stemmen men kutter ikke dypere enn en ubrukelig gatekjøkkenkniv i plast. For en artist som har gjort fare viktigere enn melodier i underholdninga si, kan ikke komme unna med kveldens vasete rolle: Mellom et greit stødig band, leker Manson rundt i et slags rampelystema, tilsynelatende uengasjert. Med lyskastere som på et filmsett, filmklappere og håndkle- og vann-staben løpende som statister i et skuespill som bygger opp en bortskjemt primadonna. Hele dramaturgien ser ut til å skulle spinne rundt likegyldighet som sjokkerende verdi. Men enhver emokid i tenåra kan oppvise mer overbevisende gidder-ikke-holdning enn MM denne kvelden.
Klokka 00.06: Scenefrontlysa blinker desperat «kom tilbake» til et publikum som ikke gidder vente på ekstranumre. Lysene blottlegger en innsikt kveldens headliner nok også sjøl kjenner (mannen har jo tidligere iscenesatt seg sjøl og massene på høyde med den smarteste propagandaminister):
Vi trenger ham ikke lenger, slik han trenger oss.
