Rockettothesky: Medea
[Trust Me Records/Musikkoperatørene]
Norges mest interessante popartist.
Oj. Dette krever litt av deg. Jenny Hval varsla død før hennes andre plate skulle komme. Medea-myten er ikke et barneeventyr, men Jenny, alias Rockettothesky, tør å kombinere tungt og lett. Ankertunge ord gir barokke ekko, men bæres fram av nesten barnslig enkle effekter.
Jenny oppsøker et sted der englene som i gamle dager lagde musikk til plateselskapet 4AD regjerer. Hun vandrer, noen ganger tilsynelatende uten mål, i utkanten av popens hage. Og det funker faktisk, selv om en skulle tro det krevde varere trinn, mindre cheesy synther eller en vakrere stemme når man hopper etter Cocteau Twins og Dead Can Dance.
Innimellom blir det bare halvstøpte sanger (”Mothering Silence”). Rockettothesky gjør det likevel som ingen andre. Jeg kan knapt tenke meg en sterkere og mer genuin artist i ny norsk pop. Hun har en fin, sprø stemme, men noe av lallinga kunne vært kultivert mer i nærheten av en pop-perle.
”Call Medea” har et slags Kim Wilde-hit-potensiale i seg. Kunne dette grodd bedre, selv i mørket? Det hadde vært spennende å høre. Men igjen lander halvparten i det rare. Kate Bush sa at hun brukte så lang tid på sin siste plate fordi hun ble oppslukt av hagearbeid. Jeg ser for meg Jennys lille kjøkkenhage som ganske ustelt ved siden av Kates trimma busker og britiske stein-og-roser-anlegg. Men viltvoksende er fint når det er på ei plate du ikke kan forholde deg likegyldig til, og her er det nok fukt og gjødslende råte til å gjøre det interessant.
«The Dead, Dead Water Lily Thing»
“The Dead, Dead Water Lily Thing”
Jeg liker at dette peker fram mot noe jeg ikke veit utfallet av ennå. Enn så lenge er det heldigst på de sangene som drar på, der stemmen er sterkest, eller i de modigste møtene mellom cheesy og vakkert, som på ”The Dead, Dead Water Lily Thing”. Dermed blir dette viktig musikk. Derfor heier jeg fortsatt på Jenny.
Siri Narverud Moen
«Grizzly Man»:
[myspacetv 44162011]
