The Rolling Stones - Telenor Arena
Terningkast 5

De gamle er eldst

Mick Jagger og resten av The Rolling Stones spretter elegant over fallgruvene ved å være rockeband i pensjonsalderen.

Det er skummelt å forvente for mye når et av rockens viktigste, om ikke dét viktigste, band inviterer til fest drøyt femti år etter at det ble dannet. Det er lett å se for seg fire nærmest forstenede, slitne menn som krampeaktig prøver å være en kopi av seg selv i sine ungdomsår ende opp som en nitrist parodi på alt de en gang sto for.

Konserten i Telenor Arena er bandets første på drøyt to måneder; starten på Europa-delen av turnéen 14 On Fire, og den første siden designeren L’wren Scott, vokalist Mick Jaggers kjæreste, brått døde i mars. Nesten 20.000 billetter i prisklassen 850 kroner og oppover ble utsolgt på 13 minutter – det sier en del om at publikumet deres har forandret seg en god del gjennom bandets karriere, men aller mest om hvilken posisjon engelskmennene faktisk innehar.

Det ér vanskelig å se for seg det jevne, P3-listede rockeband uten direkte eller indirekte påvirkning fra The Rolling Stones – og på scenen mandag kveld viser bandet at de i imponerende stor grad innehar den samme kraften som har gjort dem så store.

Rødt lys, et maksimalistisk action-soundtrack og en omgang flammer sparker i gang showet. Veteranene åpner med “Jumpin’ Jack Flash” – og både ser og høres imponerende rå ut. Energien treffer umiddelbart publikum, som hoier og jubler, i stor grad iført enten blazer eller t-skjorten med det karakteristiske (og Dressmann-utvannede) tungesymbolet.

Se video fra konserten mandag:

 

Det strenge helsekost-kjøret til Mick Jagger har høstet mye spalteplass etter at han la den stereotype rockelivsstilen på hylla til fordel for løping, yoga og rå grønnsaker. Denne kvelden viser han utbyttet; han løper, spretter, vrikker og veiver løs fra første sekund. “Jumpin’ Jack Flash” etterfølges av “It’s Only Rock & Roll” før vokalisten stolt lirer av seg to setninger på norsk til stor jubel.

Konsertene til The Rolling Stones, og særlig vokalen til frontmann Jagger, er kjent for nokså stor variasjon. Noen kvelder jogger han visstnok mest rundt på scenen og gauler. Denne kvelden er han derimot stort sett skarp – hele bandet later til å ha brukt den knappe uka med øving, oppladning og avslapping på norsk jord godt. På tredje låt ut, “All down the line”, halter riktignok vokalen noe, men Jagger tar igjen så det monner på energien. Det er lett å skjønne hvorfor han har blitt en ikonisk frontfigur de fleste i samme rolle står mer eller mindre i takknemlighetsgjeld til. Det blir riktignok litt flaut de gangene han stapper mikrofonen i bukselinningen – men det aller mest av tida er han naturlig nonchalant og kledelig kul.

Vi må helt til femte låt, “Worry about you” , hvor han tar plass bak keyboardet, før de svære, høyoppløselige skjermene vitner om at også denne duracellkaninen faktisk blir litt sliten, og faktisk er i 70-åra, ikke 20-åra. På avstand er han nærmest uten alder det meste av tida. Allikevel – etter denne låta dabber det litt av, bandet humper seg gjennom en troika av låter som er langt fra deres beste – “Doom and Gloom”, “Let’s Spend The Night Together” og “Emotional Rescue”. De spiller forsåvidt tight, men lite overskuddspreget. Heldigvis tar det seg opp igjen på sterke “Honky Tonk Women” – kveldens første høydepunkt.

Etter nevnte høydare og introduksjon av bandet tar Jagger en velfortjent tur bak scenen. Snodige, men rå Keith Richards står for vokal på “You Got The Silver” og “Can’t Be Seen” – men synger stort sett surt eller grøtete, og ser malplassert og smått forvirret ut. Greit nok at det er jovial leirbålstemning på førstnevnte låt – men det føles aldri som mer enn det det er – en pust i bakken for Jagger. Når han vender tilbake drar tospannet i front i gang en deilig, lang, jammete versjon av “Midnight Rambler” – en av låtene som aller tydeligst viser hvor bra det kan bli når Jagger og Richards forener krefter. Formkurven stiger bratt. Jagger må ha shottet noe potent hvetegress i pausen – herfra er han mer eller mindre ustoppelig, og strutter både fysisk og vokalmessig det meste av den gjenværende tida.

Noe av det mest overbevisende ved den aldrende gjengen på scenen er hvor lite de føles som nettopp dét. Det blir aldri ren nostalgistemning – de er fremdeles rå, og føles i svært liten grad som en parodi på det de engang var. Riktignok ser Ronnie Wood mer “rocka” enn rocka ut i sine naglete jeans og blingete t-skjorter, men det er mest sjarmerende, og alt annet enn et ankepunkt så lenge han (som resten av bandet og de stødige backingmusikerne de har med på bass, blåsere og kor) leverer så stødig som de gjør.

Gjennom andre halvdel av konserten kommer høydepunktene tett. “Midnight Rambler” nyter godt av at eks-medlem Mick Taylor blir med på en tredje gitar. “Gimme Shelter” låter strålende med Lisa Fischer i duett med Jagger, og viser sammen med “Sympathy For The Devil” at The Rolling Stones fremdeles evner å låte truende og apokalyptisk. Under “Brown Sugar” briljerer Richards, og lever sammen med resten av gjengen opp til turnéens navn – On Fire. Bandet runder arenarocken, før de takker for seg og går av.

Edvard Grieg Ungdomskor får æren av å åpne det første av to ekstranummer. Gospelmarinerte “You Can’t Always Get What You Want” gjøres på ektefølt vis. Godt over to timer etter konsertstart ser de levende legendene fortsatt ut til å ha det fett på scenen. Hvis ikke er de imponerende gode skuespillere.

“(I Can’t Get No) Satisfaction” avslutter selvsagt kalaset. Den åpner med det karakteristiske riffet og et tilhørende fandenivoldsk, levende blikk fra Keith Richards. Det siste av energi og råskap pøses utover det nå overopphetede (både stemnings- og temperaturmessig) lokalet. Karene ser slitne ut nå. Men det må være lov. De har jo tross alt levert to og en halv time konsert og underholdning på et vis mange på alder med barnebarna deres ikke hadde maktet.

Trine Aandahl

Dette spilte The Rolling Stones i Telenor Arena:

Jumpin’ Jack Flash
It’s Only Rock & Roll
All Down The Line
Tumbling Dice
Worry About You
Doom and Gloom
Let’s Spend The Night Together (stemt fram av publikum i forkant)
Emotional Rescue
Honky Tonk Women
You Got The Silver
Can’t Be Seen
Midnight Rambler
Miss You
Gimme Shelter
Start Me Up
Sympathy For The Devil
Brown Sugar

Ekstranumre:

You Can’t Always Get What You Want
(I Can’t Get No) Satisfaction