Elsa & Emilie - Endless Optimism

Deltids- poptimisme

Elsa & Emilies albumdebut spriker, men stort sett har duoen hjertet på rett sted.

endless_optimism-28039732-frntlGlem alt som måtte være sagt – og kanskje best, usagt – om myten «Det vanskelige andrealbumet». Mye tyder vel heller på at debutalbumet er det mest nervepirrende å skyve ut i verden. For makter man ikke overbevise et stadig mindre tålmodig publikum i første omgang, er det ikke nødvendigvis slik at man med svekket selvfølelse er motivert til å forsøke å overbevise nok en gang. Enklere er det nok å stue både instrumentene og drømmene bort i kjellerboden.

Selv om Endless Optimism på ingen måte skriver seg selv inn i historiebøkene, behøver virkelig ikke haugesundingene Elsa Søllesvik (18) og Emilie Haaland Austrheim (17) å føle på utilstrekkelighet over sin albumdebut. Den har, som de fleste førstegangsplater, tross alt mange fellestrekk med den gjengse attenåring: Det den sliter med av forvirrelse ovenfor egen person, henter den inn igjen gjennom glimmer av inspirerte øyeblikk.

Duoen høster særlig friske frukter av det afropopleflende tittelsporet, der produsentparet Anders Bjelland og Jens Christians Rimeaus obsternasige rytmeseksjon tvinger kroppen i bevegelse ut mot verden, mens Elsa & Emilies pene og intime vokalharmonier sørger for at følelsene er på rett sted. Albumtittelen må nok ikke tas for bokstavelig; selv om duoen aldri er direkte pessimistiske, henger bittersøtheten som en konstant, lett gråværsdag over universet deres. Sånn sett er den festivalklare landeveispoppen «Firemaker» albumets mest fullendte øyeblikk.

Elsa & Emilie – «Another Day»

Radiolistede “Run” og “Another Day” er også fine låter, men her er det betydelig enklere å hevde at First Aid Kit-platesamlingen har satt sine spor på hjernelappene. Uten at det nødvendigvis er noe galt i dét – «originalitet» er heller ikke det svenske søskenparets store styrke.

Det eneste ved Endless Optimism som virkelig skurrer er når den elektroniske poppen tas inn i varmen, kanskje tydeligst illustrert med “We Want It All”s traurige stjernejag. At duoen har tillatt å la innledningsvis lovende “Everybody Knows” bli smusset til med klossete drum&bass-programmering – hørte jeg noen hviske “Pendulum”? – er det sjeldne momentet som havner på “for ung til å vite bedre”-kvota; produsentparet burde imidlertid vite langt bedre.

“We could be anything, let’s find a place to start,” synger duoen på “We Want It All”. Etter alt å dømme har de hver sin romanse i tankene, men jeg tillater meg å lese det som om Elsa & Emilie ennå ikke helt vet hva de kan bli, eller hvordan bli det. Enn så lenge er det for så vidt vel og bra, men et svar bør de nok ha klart innen de møter på neste korsvei.

Kim Klev