Den store klassefesten

Bryan Ferry bringer elegansen til Øya.

«Jeg viste lineupen til pappa, og Bryan Ferry var den eneste han hadde hørt om». Min kollegas ord er beskrivende: det er ett navn på Øyafestivalen som er veldig lite Øya. Men så ble jo Bryan Ferry også booket først og fremst for å synge med kompisen Todd Terje på mjøndølens avslutningskonsert lørdag kveld.

Om ikke Øyas hipstrete kjernepublikum elsker Bryan Ferry i utgangspunktet, er sjansen stor for at banda de elsker er inspirert av han. Mannen har jo tross alt vært en av pionéerene for synthbasert, velprodusert popmusikk. Han har skrevet musikkhistorie både som kunstrocker i Roxy Music på 70- og 80-tallet og gjennom en lang solokarriere.

Selv om han går i sitt søttiende år, evner fortsatt Bryan Ferry å skue fremover. Hans siste soloalbum var befriende lite gubbete, og låten han gjester på debutalbumet til den internasjonale oslodiskofavoritten Todd Terje er blant albumets høydepunkt. Han er en mann med eleganse og klasse både i musikken og i stil. På Øya stiller han i blomsterbrodert silkesmoking.

Se Øya-konserten med Bryan Ferry:

Ferry har skaffet festivalen en god del publikummere som nok ikke ville vært der i utgangspunktet, og dratt snittalderen på festivalens avslutningsdag opp. Mest imponerende er dama med rullator som har stilt seg helt fremme ved scenekanten.

Gjennom 16 låter, hvor hovedvekten ligger på Roxy Music-katalogen, viser Ferry hva han har lært gjennom fem tiår som artist. Insisterende «Re-make/Re-model» åpner konserten og viser en frontmann i storform – man kan naturlig nok høre på stemmen at han har blitt eldre, uten at dét er negativt. Den særpregede knekken og ømheten i stemmen hans er inntakt.

Med seg har Ferry åtte musikere fra øverste hylle. Det høres feilfritt og stort ut, og særlig trommis Cherisse Osei jobber hardt. Hun bidrar til å holde trykket oppe og gir det elegante noe mer motstand og nerve.

«Stronger Through The Years», «More Than This», «Avalon», «Ladytron». Er det én ting konserten viser, er det hvor velkjent materialet til Ferry faktisk er. Både blodfans og de som ser ut som de har ramlet mer eller mindre tilfeldig innom later til å kjenne låtene.

Saksonfon-soloene, den funky bassen, åttitallsvibben og det det polerte uttrykket Ferry har perfeksjonert gjennom karrieren er jo også mer i tiden enn på lenge. Det er love å like det gjennomproduserte og pompøse igjen – sist bevist av Pitchfork-yndling Mac DeMarco, som bar Elton John-skjorte under sin konsert tidligere samme dag. Ofte balanserer Ferry og hans skolerte band på grensen til når det blir for glatt. Som oftest er de på riktig side – noen ganger trår de over.

Ferry virker overskuddspreget og fornøyd gjennom den timelange konserten. Innimellom føles det som de har dårlig tid – det er nærmest ingen prat mellom låtene, og noen av dem kjøres kjapt og i overkant mekanisk gjennom. Kanskje ikke rart – mannen er vanligvis hovedattraksjon med lengre tid til rådighet. Hele tanken på at han «varmer opp» for Todd Terje er jo absurd.

De to siste låtene er konsertens høydepunkt. Roxy Musics «Editions Of You» er et fyrverkeri, og coveren av John Lennons «Jealous Guy» med store, åpne synthlandskaper er fantastisk. De gamle er jo faktisk eldst, også på Øya.

Trine Aandahl

Mer fra Øya