Kurt Vile - Oslo, Rockefeller
Terningkast 4

Den store vårsløvheten

Det åpner slapt under Pennsylvania-rockerens andre norgesbesøk. Omsider våger heldigvis Kurt Vile med venner å ta seg godt til rette.

Kurt Viles taktikk når han setter seg ned med gitaren for å skrive låter, er tilsynelatende kun å se hva som skjer. I hvert fall hvis man skal tro selvsikkerheten bak linjen “Making music is easy/watch me!”, hentet fra årets fenomenale slackerrock-verk Wakin’ On A Pretty DazeHer tar 33-åringen fra Pennsylvannia inspirasjonen fra all americanaen han måtte ha i platesamlingen og rekonstruerer det gjennom milde snurrigheter og duggfriske arrangementer. Sånt låter forlokkende for unge ører, noe som gjenspeiles i publikumsmassen på Rockefeller. For med mer gubbete musikalske fakter hadde nok langt flere klamme pubmuskler vært å finne foran scenen.

Noe av det siste jeg rakk før Kurt Vile og hans backingband, The Violators, gikk på scenen, var å bli presentert for begrepet “vårtrøtthet”, en slags hypokondrisk liksomdiagnose om å takle overgangen til sommeren med under middels sprudlende energinivå. Konklusjonen av samtalen ble vel at “ingen kan være on fire hele tiden”. Og sånn føles det veldig riktig å forklare første del av konserten.

Ikke overraskende åpner de med “Wakin On A Pretty Day”, som med sin slentrende optimisme nærmest er skapt for denne plassen på settlisten. Det låter for så vidt akseptabelt, men ruller avgårde på en langt mer humpete landevei enn originalen. Selv når bandet når tredje kutt, “Was All Talk”, er jeg fortsatt langt fra overbevist. Det skimrende lydlandskapet som bærer låten fremover drukner hen, støyklimakset avslutningsvis er langt fra overveldende, og bandet virker attpåtil å ha vansker med å holde følge med hverandre. Det låter mildt sagt skuffende, rett og slett.

Viles hengslete og langhårede skikkelse er riktignok utrolig likandes- Det ene øyeblikket forsøker han å gratulere noen blant publikum (“Happy birthday! …to somebody”), det neste parodierer han Axl Roses umiskjennelige breking på “Paradise City” med ufrivillig gitarfeedback som akkompagnement. Kanskje er det nettopp her, gjennom spøkene, at Kurt Vile og The Violators klarer å bli varme i den såkalte trøya.

For med ypperlige “On Tour” fra gjennombruddskiva Smoke Ring For My Halo løsner startvanskene, og det låter faktisk temmelig betagende idet Vile med venner setter i gang med akustiske “Girl Called Alex”. Riktignok er “Ghost Town” konsertens første ordentlig sterke kutt: Her manes og dras elementene frem i et herlig narkoleptisk tempo, med rikelig belønning når klimakset omsider nås.

Deretter forlater The Violators scenen, og igjen står Vile alene med akustisk gitar og låtene “Snowflakes Are Dancing” og “Peeping Tom”. Han klarer seg overraskende godt på egenhånd, særlig takket være den lekre klimpringen under sistnevnte. Men selv etter Susanne Sundførs trusler om bæsjkasting trengs det tydeligvis en påminnelse om at det finnes forskjeller på konserter og på de lokale vannhullene; kall meg grinete, men få ting sliter mer på tålmodigheten enn å få scenelyd overdøvet av småpjatt.

Hevnen er imidlertid søt. Bandet vender tilbake til scenen og gir seg i kast med en seig og sexy stonerrocktapning av “Hunchback”. Med ett kan det nesten virke som det opprinnelige bandet på scenen har blitt byttet ut med nittitallskultheltene Kyuss. I tillegg skrus lydnivået mannevondt høyt under støyslabberaset “Freak Train” – inkludert saksofonsolo fra bassisten. Ringvirkningene er et helt annet energinivå fra scenekanten enn innledningsvis. Det er nå Kurt Vile virkelig er i sitt ess.

Og så, etter et pent avslutningsnummer i form av “Baby’s Arms”, og Viles siste forvirrede, men kjærlige blikk mot publikum, er det over. Muligens er det dumt å tenke tanken, men Kurt Vile med venner hadde nok følt seg langt mer hjemme på en utendørsscene – med endorfinfremkallende skumring i ryggen. Det samme hadde nok også musikken. Kanskje en annen gang. Men inntil videre får Rockefeller-konserten hans stå igjen som det den er: akkurat bra nok.

Kim Klev