Katy Perry - Teenage Dream

Desperasjon er fortsatt usexy

Digger du endimensjonal, klisjéfylt og billig pop? Da er nok Katy Perrys Teenage Dream årets beste skive i dine ører.

I en tid der popverdenen er i ferd med å boble over av kreative, kvinnelige artister, sier det seg selv at et album må ha en viss egenart for å fremstå som vellykket, selv om man ikke har dypere ambisjoner enn å lage fengende og lettspiselig musikk. Dette forutsetter igjen at vedkommende som lager albumet bør ha et snev av inspirasjon, nyskapenhet og låtskrivermessig finesse intakt. Det har ikke 25 år gamle Katy Perry; den tidligere gospeljenta som har blitt viet urettferdig mange radiominutter med låter som «I kissed a girl» og «California Gurls».

Et album med tilsatt godterilukt, der hovedpersonen poserer naken i en rosa sky, kunne fort både vært ment – og blitt oppfattet som – deilig ironisk. I Katy Perrys tilfelle er det desverre overtydelig at det ikke er tilfellet; denne dama vil for enhver pris være sexy ala Britney i «Hit Me Baby (One More Time)»-perioden, og understreker det velkjente poenget om at desperasjon og krampeaktighet er alt annet enn nettopp dét. Teenage Dream fremkaller en blanding av hat og sympati; det første fordi musikken er så latterlig dårlig at det er vanskelig forstå hvorfor noen a) vil lage det, b) vil utgi det og c) vil høre på det. Sympatien vekkes først og fremt til live fordi det kan virke som denne dama burde beskyttes mot seg selv. Hun kan da umulig vite sitt eget beste?

I tekstene prøver Perry seg på dype utgreiinger om forventningspress («You don’t have to be a shell, no you’re the one that rules your world»),  selvstendighet («wanna be your lover, not your fucking mother») og noe det ikke er lett å si hvor hun vil med («I wanna see your peacock»).  Ingen av delene kan kalles noe annet enn ganske flaut og mislykket.

Lyden av  Teenage Dream er irriterende kald, flat og digital, til tross for gode produsenter som Max Martin og Stargate på laget. Strukturen i låtene er forutsigbar og mekanisk, og Perrys stemme er mer enn noe annet skingrende og slitsom. Langt inne i «E.T» ligger det potensielt en seig og dryppende dansegulv-hit, og singelen «California Gurls» har unektelig et fengende hook; men stort mer går det ikke an å trekke frem. Dette er tyggispop i ordets verste betydning, tuftet på de billigste triksene i boka.