-
Terningkast

Det enkle er av og til det beste

The Wombats, Teltet Etter å ha skuslet bort et verdifullt kvarter av livet mitt på det eksepsjonelt grufulle bandet Avenged Sevenfold – sorry, Håkon Moslet – måtte The Wombats nødvendigvis innebære en eller annen form for opptur. Det gjorde de også. I ekstrem grad. Det er åpenbart noe ved det unge LIPA-orkesterets ukompliserte powerindie – […]

The Wombats, Teltet

terning51.jpg

The Wombats, Hove08. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Etter å ha skuslet bort et verdifullt kvarter av livet mitt på det eksepsjonelt grufulle bandet Avenged Sevenfold – sorry, Håkon Moslet – måtte The Wombats nødvendigvis innebære en eller annen form for opptur.

Det gjorde de også. I ekstrem grad. Det er åpenbart noe ved det unge LIPA-orkesterets ukompliserte powerindie – her stjeles det uhemmet fra musikkhistorien, slik den snirkler seg fra The Jam via The Cure til Arctic Monkeys – som appellerer voldsomt til et ungt, allsang-sprengeferdig Hove-publikum. Kall det gjerne Hellström-effekten, minus bittersødme og en viss porsjon raffinement, og legg til en spilleglede som smitter så teltgulvet nærmest brister og spontane avtaler om trekanter inngås mellom fremmede under hagl av parfymert svette.

Når man kaller en av låtene sine noe så hult og opportunistisk som “Let’s Dance to Joy Division”, sier det seg selv ambisjonsnivået strekker seg mot en rent fysisk publikumsreaksjon; under det nevnte nummeret begynner da også lysriggen som står midt i teltet å duve faretruende.

Uten gode låter og muskuløs musisering skulle glatt jeg avfeid publikums iver som klassisk ungdommelig idioti, men The Wombats er i besittelse av begge deler, og har i tillegg denne udefinerbare kvaliteten man i mangel på noe smartere gjerne kaller glimt i øyet. Det kan visst ikke sies ofte nok: The kids are alright.

Marius Asp