Da Heyerdahl først dukket opp, forventet jeg umiddelbart stor, utforskende musikk – og Oslobandet med eventyrernavnet innfridde i stor grad mine forventninger under sin første konsert noensinne, på Øyafestivalen sist sommer. Siden den gang har de valgt å spille inn debutalbumet sitt på et fyr på værharde Stad, gitt det tittelen Øen og dermed beveget seg i en stadig mer konseptuell retning. Pakken fordrer at musikken speiler lyden av det store og ukjente.
Det mest positive med Øen er nettopp den gjennomgående trangen til å utforske popsjangerens rammer. På sitt beste lykkes Heyerdahl med å brette ut store låter som har i seg både det uforutsigbare og det fengende.
Åpningslåta «Enkebukten» er tro mot konseptet, og omhandler sjømennene som ble borte på havet. En enkel, men drivende basslinje i bunnen og fyldige trommer skaper den store stemningen en slik låt må ha, og fusjonen med Kenneth Ishaks lyse, sterke stemme gjør låta til et strålende eksempel på hvor deilig popmusikk kan låte når det eksperimenteres med å tilføre progressive element. Heyerdahl høres i så måte ut til å ha noe av den samme tilnærmingen til musikk som Montée, Turns og Susanne Sundfør, og det er aldri tvil om at vi har med dyktige musikere å gjøre.
Antall kunstnere som har latt seg inspirere av havet er relativt uoverskuelig (hvem blir ikke inspirert av havet, egentlig?) – og historien er full av eksempler på bøker, musikk og annen kunst som har lykkes nettopp fordi den utforsker maktforholdet mellom menneske og naturkrefter. Fascinasjonen for det ukjente er en tilsynelatende drivkraft hos bandet Heyerdahl, på samme måte som hos navnebroren.
Bandet har brukt lang tid på veien mot sitt første album, og eksperimenteringen har i stor gard båret frukter. Øen gir oss mektige låter som stadig overrasker og et fyldig lydbilde som løftes av marimba, vibrafon og heftig bruk av perkusjon. Lyden av vind og bølger fra Kråkenes fyr er også tilstede i flere av låtene – bandet fylte visstnok opptaksstedet med mikrofoner både innen- og utendørs for å fange naturkreftene i musikken. Det bidrar til å gi Øen et uttrykk som er både kaldt, atmosfærisk og ambisiøst på samme tid.
Mattis With, Tore Løchstøer Hauge, Magne Mostue og Kenneth Ishak har alle lang fartstid i forskjellige band, og møtet mellom dem har i tillegg til å utløse kreativ dynamikk trukket naturlige linjer videre. Øen låter i stor grad ishaksk.
Ishak har både i Beezewax og som soloartist befestet sin posisjon som låtskriver og vokalist som klarer å kombinere en unik popsensibilitet med det grandiose i musikken sin. Han bærer arven fra noen av pophistoriens fineste stemmer med seg, samtidig som han er nyskapende, og dyrker denne egenskapen også i Heyerdahl. Han har både skrevet, vært produsent og vært innom de fleste instrumentene på plata. Vokalen på albumet er gjort dels av Ishak, dels av Hauge. Vekslingen mellom de to svært forskjellige vokalistene skaper kontraster – men gjør også at albumet delvis mister det enhetlige preget. Hauges vokal føles riktigere i Hiawatha! sitt mer rufsete uttrykk, og Ishaks stemme er den som kler lydbildet til Heyerdahl best.
Nevnte «Enkebukten», P3-spilte «Mirage» og sistelåta «Emerald The Killer» er albumets formtopper, mye på grunn av Ishaks vokal. I sine fineste øyeblikk er disse rene endorfin-depot. Sistnevnte låt beveger seg fra det lavmælte til det forløsende, med det desperate mantraet «I’m on fire where there’s no one else». Spenningen mellom nærmest symfonisk pop og pulserende elektronikk gjør dette til ei låt som fester seg og rører.
Mellom låtene på Øen dukker forfatter Bård Torgersens stemme opp med linjer om møtet mellom det lille mennesket og den store verden. Selv om det tematisk underbygger Heyerdahls visjon og forsåvidt er tankevekkende og fine ord, føles det i overkant pretensiøst, og ikke minst, overflødig på et tydelig album som Øen. Tidvis melder følelsen om at bandet er mer opptatt av sine egne dogmer og konsept enn av å skape magiske lytterøyeblikk seg. For selv om Øen også byr på slikt, er det fremdeles stort spenn mellom låtene på albumet. Albumet føles strukturert, gjennomtenkt og flyter sjeldent ut, men når det er strippet ned til å kun inneholde åtte låter, bør alle være på nivå med de nevnte høydepunktene.
De nevnte låtene peker derimot ut en lovende kurs for det norske musikkåret – og minner om hvor viktig det er å utforske og flytte grenser i musikken.
Trine Aandahl
