Jonas Alaska - Baglerscenen, Slottsfjell
Terningkast 4

Det gode liv med Alaska

Et eksplosivt talent får vist seg fram for et våkent formiddagspublikum, men Jonas Alaska har fortsatt noen låtskriverrunder å gå før potensialet lar seg realisere fullstendig.

Med usle 22 år på baken har allerede aust-egden Jonas Aslaksen (heretter Alaska) gjort seg bemerket som et av de mest spennende navnene på den hjemlige singer/songwriter-fronten. Debutalbumet, spilt inn med ringrever som Thom Hell, Even Ormestad og Martin Horntveth, er først ute i september, men en rekke faktorer – i første rekke et lyrisk og melodisk talent som er umulig å ignorere, dernest buzz fra de riktige kretsene og et elegant oppsyn – har gjort ham til en artist det ventes på med iver og utålmodighet, noe det store og velvillige oppmøtet ved den vesle Baglerscenen på Slottsfjell bekrefter.

La det ikke være noen tvil: Den store ledestjernen i Jonas Alaskas univers fylte nylig 70 og kaller seg Bob. På samme måte som Thom Hell og Sondre Lerche med ærefrykt kysser bakken henholdsvis Paul McCartney og Elvis Costello har vandret på, er det vanskelig å forestille seg Åmli-gutten i sin nåværende artistiske form uten skyggen av His Bobness hengende over seg. Som artist kan han dog minne om begge de førstnevnte; han kombinerer Hells emosjonelle nærvær med Lerches mer belevne og litterære tilbøyeligheter, ofte med imponerende resultat.

I en norsk kontekst spiller tekstene en uvanlig viktig rolle i Alaskas univers. Han beveger seg uanstrengt fra vidd til melankoli, gjerne i samme låt, og har en langt bedre forståelse av den engelske språket enn mange det er naturlig å sammenligne ham med (inkludert flere briter og amerikanere). Samtidig har han en tendens til å overforklare sine egne tekster mellom låtene, og bekjennelsesbehovet blottlegger enkelte lyriske svakheter. En sang om en druknet venn blir ikke mer rørende av at vi får fortalt betydningen i forkant – jeg vil snarere si tvert imot. Sånt tilgis imidlertid glatt når en annen låt rundes av med en McGyver-referanse som punchline.

Bandet, det samme som på platen, gjør en god og kledelig rufsete jobb. Men det er likevel påfallende at låtene der Alaska får skinne alene gjør størst inntrykk på Slottsfjell. Jeg forventer store ting fra denne karen, men levd liv må på et eller annet tidspunkt avløse de tidvis lett innstuderte dylanismene om han skal ta steget opp i den øverste divisjonen av norske låtskrivere.

Marius Asp