Metallica - Hardwired... To Self-Destruct

Det grå albumet

Metallica prøver etter beste evne å høres ut som Metallica, men nødvendigheten uteblir.

mhAlle har sitt Metallica. Enkelte gjenopplever nok først og fremst famlende klinedansing til “Nothing Else Matters” bare de hører bandnavnet, mens andre foretrekker å dunke skolten mot murveggen med det tidlige thrash-eposet Kill ‘Em All eller den mesterlige oppfølgeren Ride The Lightning ljomende i ørene. Selv er jeg ekstra svak for … And Justice For All, en intrikat, brutal og ofte vakker redegjørelse for metalsjangerens vilkår anno 1988.

Men vannskillet i LA-kvartettens karriere kom selvsagt med det svarte gjennombruddsalbumet tre år seinere. Metallica (“The Black Album”) er både deres mest populære og omdiskuterte utgivelse, og utvilsomt skiva som dyttet den harde musikken for alvor inn i mainstreamen – om man nå elsker eller hater det.

Tross enkelte ikke altfor subtile nikk til alle de nevnte epokene underveis her, høres gruppens tiende album – deres første på åtte år, om man ser bort ifra skrekk-kalkunen Lulu med Lou Reed – fremfor alt ut som et forsøk på å måle krefter med nettopp Metallica.

Det makter de kun sporadisk, men Hardwired… starter i det minste på rett fot. Jeg lar meg begeistre av det viltre og truende tittelsporet, der et noenlunde inspirert riff kjæles med i tre minutter og ni sekunder, som viser seg å være akkurat passe.

“Hardwired… To Self-Destruct”:

Dét peker imidlertid mot en av innvendingene mot disse tolv låtene: Altfor mange av dem vegrer seg for å ta slutt. I utgangspunktet passable sanger som “Atlas, Rise!”, “Halo On Fire” og “Spit Out The Bone” tværes unødvendig lenge ut, og den eneste låten som virkelig forsvarer spilletiden er stonerflørten “Dream No More”, som tross en “Sad But True”-plagierende start beveger seg over i utypisk og kledelig seigt Metallica-territorium.

Hardwired… er et dobbeltalbum, og sånn høres det også ut – i betydningen “kunne med fordel vært redigert ned til et enkeltalbum”. Nå var jo i realiteten forgjengeren, enkeltalbumet Death Magnetic (2008) kun to-tre minutter kortere i spilletid, men fraværet av minneverdige riff, melodier og ideer tærer etter hvert på tålmodigheten.

“Atlas, Rise!”:

Lars Ulrichs slafsete tromming imponerer mindre for hvert år som går, og bandets tiltagende striskjorte-og-havrelefse-tilnærming til rocken understrekes bare av Hetfields vagt truende tekster, som ikke får drahjelpen de trenger for å bli levende.

Jeg ga visst en firer til Death Magnetic. Tross loudness-marerittet de valgte å utstyre lydbildet med hadde den en kreativ vilje som Hardwired… mangler. Det skal sies at jeg ikke har hørt den i hjel i løpet av årene som har gått. Men dette albumet vet jeg at jeg aldri kommer til å spille igjen.

Marius Asp