The Gaslight Anthem, Amfiscenen -
Terningkast 4

Det opplyste emoveldet

The Gaslight Anthem, Amfiscenen Vi har det for godt i dette landet. Jeg blant de heldige få som hadde gleden av å oppleve denne New Jersey-kvartetten live på klubben Sticky Fingers i Gøteborg tidligere i år. Bandets virile koblinger mellom springsteensk popsensibilitet og punka obsternasighet fungerte unektelig godt innenfor svenske vegger, men spørsmålet resonnerte like […]

The Gaslight Anthem, Amfiscenen

terning4

The Gaslight Anthem, Hove '09. Foto: Tom Ivar Øverlie, NRK P3
The Gaslight Anthem, Hove '09. Foto: Tom Ivar Øverlie, NRK P3

Vi har det for godt i dette landet.

Jeg blant de heldige få som hadde gleden av å oppleve denne New Jersey-kvartetten live på klubben Sticky Fingers i Gøteborg tidligere i år. Bandets virile koblinger mellom springsteensk popsensibilitet og punka obsternasighet fungerte unektelig godt innenfor svenske vegger, men spørsmålet resonnerte like fullt i veggene underveis: Kan de overføre magien til en utendørsscene svøpt i solnedgang?

The Gaslight Anthem var uansett den tidlige Hove-kveldens snakkis; en konsert alle skulle se, fra tynnhårede musikkanmeldere via hipstere uten mobiltelefon til fulle tenåringer som hadde glemt kveldens Slipknot-konsert, til tross for de ukomfortable maskene de hadde på seg.

Med mektige, «ærlige» (jeg greier ikke å skrive det uten hermetegn) The ’59 Sounds i bagasjen inntar de fire karene scenen i amfiet, og første høydpunkt inntreffer omtrent halvveis: Tittelsporet fra  fjorårets suksess trykker på alle de rette knappene, og en følelse av retteferdig harme, som fostret av en enveiskjørt tilværelse i de ørkesløse drabantbyene, smeller over det sommerlige sør som en ilter bonbon.

Det må dessverre konstateres: Gruppens kraftrock, full av potent håp og trassig livsglede, trives best innenfor dunklere og tettere rammer. En del av fokuset, tettspiltheten og mørket forsvinner i, vel, lyset over Amfiscenen. Posisjonen The Gaslight Anthem prøver å formidle er denne: Det finnes ingen vei ut herfra. Da hjelper det ikke at Hoves skogholt, med alt det innebærer av lønnlige håp om sex og narkotika, lyser oss opp,  fullstendig og uunngåelig.

Som siste ordinære nummer ut pløyer Gaslight plenen foran scenen med «The Backseat», en avslutning som er både overlegen og avslørende. Som karen ved siden av meg peip: Hvorfor høres ikke resten av konserten sånn ut? Når det er sagt, og med en NJ-parafrase pumpende i tinningen: Det er ikke meningen at du skal dø på Tromøya en onsdag kveld. Og denne konserten gir flerfoldige grunner til å dyrke den motsatte ytterligheten.

Marius Asp