Against Me! - Transgender Dysphoria Blues
Terningkast 5

Det sterke kjønn

Laura Jane Graces personlige disharmoni har ført til musikalsk harmoni – og en av de mektigste og såreste punkrockplatene på lenge.

AgainstMe_TransgenderDysphoriaBlues_Cover

Fanskaren til Against Me! kan relativt tydelig todeles. Den ene forholder seg kun til fasen rundt debutalbumet …Is Reinventing Axl Rose, da de figurerte som en nedstrippet, delvis akustisk folkpunkkonstellasjon. Den andre liker de årene de signerte på et stort selskap og omfavnet arenarocken og de dyre produsentene (Butch Vig og Alan Moulder). Vokalist Tom Gabel gjorde da også et stort nummer av overgangen fra undergrunnen til Sire Records på låter som “I Was A Teenage Anarchist”, og skifter har gjennomsyret hans låtskriving gjennom karrieren.

Vel er hans personlige overgang fra Tom til Laura Jane Grace noe mer drastisk, men Transgender Dysphoria Blues er albumet som vil kunne forene de to sidene av Against Me!-fanskaren. Nå er hun tilbake på et lite selskap, har kvittet seg med de dyre produsentene – og låter råere enn på lenge, mens låtskrivingen er svært tilgjengelig.

Det er ingen tvil om at Laura Jane er en svært fascinerende person, og det er heller ingen tvil om at livet som transseksuell og det å komme ut  har vært en vond og kompleks prosess for henne. Dette beskrives grundig gjennom albumet, og med en intimitet og livaktighet som overrumpler lytteren. Dette blir klart tidlig i åpningslåten “Talking Transgender Dysphoria Blues”, der hun stadfester “you want them to see you like you see any other girl/they just see a faggot, they hold their breath not to catch the sick” over i “you’ve got no cunt in your strut, you’ve got no ass to shake”.

Dette er sterke ord kombinert med Laura Janes vokal, som fortsatt er blant de mest maskuline i sjangeren – og noe jeg inderlig håper ikke vil forsvinne. Den er fortsatt bandets største fortrinn, og selv om hun alltid har sunget av full hals, gjør de hudløse tekstene stemmen mer intens og følelsesladd enn noen gang.

Musikalsk er dette på mange måter en videreføring av Springsteen-påvirkningen vi hørte på Trash Unreal og White Crosses, men med Grace selv som produsent blir det voldsommere og skitnere. Som resultat er energien skyhøy, og entusiasmen deretter – fra “Ballroom Blitz”-apende trommer på “Talking Transgender Dysphoria Blues” til knallharde “Drinking With The Jocks” til “Osama Bin Laden As The Crucified Christ”, som kollega Tete beskrev som “Aerosmith og The Doors går stonerpunk”.

Halvtimen føles unnagjort på et drøyt kvarter, og da rekker vi å filleristes både i ørene og hjertet. Grace lakoniske introduksjonslinjer “you don’t worry about tomorrow anymore, ’cause you’re dead” på “Dead Friend” resonnerer godt, og minner om White Crosses-høydepunktet “Because Of The Shame”. “Paralytic States” er muligens albumbeste i arenarockveien; et sterkt bevis på at når Grace vil, så skriver hun låter som får The Gaslight Anthem, Polar Bear Club og andre moderne amerikanske rockband til å virke bittesmå.

Noen ganger blir låtene litt vel ordrike og tekstene overtydelige. Jeg er heller ikke så begeistret for titler som “FUCKMYLIFE666”, men noen barnesykdommer må påregnes i et band og en frontfigur som på mange måter er født på ny. Transgender Dysphoria Blues er uansett bandets beste album til nå – et sårt, styggvakkert, kompakt og balstyrig stykke punkrock med en frontfigur som er sterkere, barskere og mer selvsikker enn noen gang.

Jørgen Hegstad