Proviant Audio - Rockefeller, by:Larm 2014
Terningkast 4

Diskorama!

Proviant Audio har lagt fra seg skammen hjemme når de inviterer til et forfriskende lekent og løpsk by:Larm-sett.

Kan det være et problem at Mathias Stubø ble genierklært i fryktelig ung alder? Mer enn en gang har jeg nemlig tenkt at det har hvilt et slags spøkelse over produksjonene hans siden den hinsides funky kollasjen “High Five” gjorde ham til Ukas Urørt i 2009 – i en alder av 17 år.

De mange utgivelsene siden da – både under fødenavnet og det hakket mer fokuserte bandaliaset Proviant Audio – har alltid vært kolossalt lekne, inspirerte og smakfulle. Men i alt det nyretro mylderet av disko, elektrofunk og fusjonsjazz har jeg savnet nok låter til å kunne forsvare Messias-kompleksene media trolig har skapt.

Sånn sett har liveformatet alltid virket som de optimale omgivelsene å oppleve Proviant Audio i: Med fullt band som ytre organer forsøker Stubø å rekonstruere originalinnspillingene – som han dogmatisk nok har angrepet med saks og limstift før utgivelse. Og sannelig bekreftes det ikke umiddelbart på Rockefeller.

Med knusktørr, chicsk gitar og korpulentheit slapbass som grunnelementer, begynner hjulene å spinne på det lettbeinte diskotoget. Hele tre-fire sammensveisede låter pumpes kontant ut over et kvarter, før Stubø – anonymt plassert bak synthesizere – proklamerer et beskjedent takk, og diskoramaet fortsetter. Tid er åpenbart verdifullt når man kun har en liten halvtime til rådighet.

Proviant Audio på by:Larm 2014. Foto: Tom Øverlie, NRK P3
Proviant Audio på by:Larm 2014. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Livebandet Proviant Audio makter å rendyrke lekenheten som finnes i musikken, uten at kuttene blir uhåndgripelige. At den Disney-refererende logoen fra fjorårets solide Drift Days & Disco Nights spinner som et lykkehjul bak vokalist Thomas Busch, bekrefter ytterligere at settet dreier seg primært om å senke høye skuldre.

Det er unektelig befriende i by:Larm-sammenheng, men hva gjelder enkeltlåter er det kun avsluttende «Up There Somewhere» – med saksofonen som et slags dreiningspunkt – som rekker å markere seg i forbifarten. Neste gang skal Stubø & Co. få stille som husband uten stoppeklokke.

Kim Klev