Blood Orange - Cupid Deluxe
Terningkast 4

Dyktig hikstmakeri

Devonté Hynes’ andre album som Blood Orange er som eksentriske speilinger av hitlåtene han ble kjent for.

boBritens reise fra Weezer-nerd i Burzum-t-skjorte som Lightspeed Champion til en av verdens mest spissfindige og trendy produsenter har vært kort, men ikke ufortjent. Samarbeidet med Solange Knowles førte dem begge til topps på flere årsbestekåringer i fjor, blant andre vår egen. Hynes hadde endelig funnet sin plass i denne nye bølgen av unge crossover-produsenter som evner å lage bredtfavnende pop med mye egenart, sammen med blant andre Ariel Rechtshaid og Kwes.

I sitt Blood Orange-univers beholder han mye av det som har gitt ham dagens posisjon, men tør å dra det mye lenger. Eksempelvis er både bestesingel “You’re Not Good Enough” og “Uncle Ace” nært beslektet med Solanges “Losing You”, men nå er de gjenkjennbare vendingene (i begge tilfeller refrenget) presset inn mellom spoken word, trommeloops med tilsynelatende lav bitrate, modulerte gitarer og Kenny G-saksofon.

Noen ganger kan det være vanskelig å kvitte seg med tanken på at albumet og hele fyren er en eneste glatt, ironisk felle som man som lytter hele tiden forsøker å unngå å falle i. De pasjonerte hikstene i “No Right Thing”, den tilgjort franske aksenten i “Chosen” og albumets gjennomgående Prince-fanboyduft (“Always Let U Down”) gjør det vanskelig å føle så mye her.

Uansett er det først og fremst som stilstudium og produksjonsperle man må se Cupid Deluxe. “Clipped On” føles spesielt morsom i sin blanding av lounge og oldschool-hiphop (med rapperen Despot), og stort sett alle låtene med Friends-vokalist Samantha Urbani har en skjev nok r&b-stil til at det blir spennende. Her får hun virkelig lekt seg, og flere av hennes bidrag deler idé med hennes eget bands (eneste) bra låt.

Vokalsamarbeidet mellom Urbani og Hynes er blant albumets største fortrinn, selv om det gjør godt å høre både Dave Longstreth og personlig favoritt Caroline Polachek. Spesielt “No Right Thing” er sterk, der Dirty Projectors-frontmannen egentlig utvikler seg langs samme akse som på Swing Lo Magellan-høydepunktet “The Socialites”.

Variasjonene over samme tema blir et problem mot slutten av albumet, og man slites litt ut av at virkemidlene og stemningene gjentas, selv om “On The Line” er sterk. Det blir såpass rent at det grenser mot det sterile, og det som tidligere på albumet var sensuelt fremstår mer plaget. Cupid Deluxe er likevel enda et bevis på Hynes’ genialitet, egenart og vilje til å gjøre moderne pop mer spennende. Da får vi tillate noen hvileskjær her og der.

Jørgen Hegstad