Micachu And The Shapes, Amfiscenen -

Eksentrisk eleganse

Micachu And The Shapes, Amfiscenen Genialitet trives i skrangel. UKM-sløret ligger tungt over Londonbandet Micachu And The Shapes. Med en gjennomsnittsalder ikke mye over tyve og med frontkvinne Mica Levi som ser ut som en femtenårig gutt hamrende løs på en tredvekroners lekekassegitar er ikke dette et band for massene, men bakenfor rammel finner vi […]

Micachu And The Shapes, Amfiscenen

terning56

Micachu And The Shapes. Foto: Kim Erlandsen/NRK P3
Micachu And The Shapes. Foto: Kim Erlandsen/NRK P3

Genialitet trives i skrangel.

UKM-sløret ligger tungt over Londonbandet Micachu And The Shapes. Med en gjennomsnittsalder ikke mye over tyve og med frontkvinne Mica Levi som ser ut som en femtenårig gutt hamrende løs på en tredvekroners lekekassegitar er ikke dette et band for massene, men bakenfor rammel finner vi Hoves så langt mest eksentriske og morsomme opptreden.

Trioen, som kompletteres av Marc Pell på trommer og Raisa Khan på brumlesynth, kubjelle og tromme, har et fenomenalt debutalbum bak seg i år, og det er en grunn til at avant-elektronikaguru Matthew Herbert har tatt de under sine vinger: her har vi med et av Storbritannias akkurat nå mest spennende band å gjøre.

Musikalsk varierer de mellom det eksentrisk bråkete og nølende, der de går fra tung bråk til adspredte toner uten skjematiske strukturer i bunn. Det er vanskelig å plassere, for av og til tar de publikum på sengen med stramme, pop-lenende storlåter som «Golden Phone» og «Lips», før de nok en gang går tilbake til det glade skrangel.

Micachu And The Shapes er vanskelig å forstå seg på, men etter hvert ekstremt lette å forelske seg i. En modig booking av Hove, som ga minneverdige øyeblikk for de som ikke gikk etter første lekegitarakkord.

Jørgen Hegstad