Charli XCX - Baglerscenen, Slottsfjellfestivalen
Terningkast 4

En aerobictime i skitten

Charli XCX er en stor og engasjert scenepersonlighet, men på egenhånd føles hennes gothpop noe utrent.

Det er litt vanskelig å helt begripe hvorfor 92-eren Charlie XCX, alias Charlotte Aitchinson, har fått aller mest oppmerksomhet fra det hippeste hjørnet av musikkjournalistikken, tillegg til å ha blitt plukket opp av undergrunnslabelet Iamsound. Muligens kan det skyldes neo-trash-bølgen, hvis du vil kalle det noe, der blant andre Aitchinson og kanadiske Grimes faller litt under samme kam; i roten er dette synthbasert tyggegummipop, men med en kjølig, skitten og gothifisert estetikk.

Samtidig er det egentlig ikke så fryktelig mye som skiller henne fra artister som sambriter Ellie Goulding og Marina & The Diamonds – sistnevnte i særlig stor grad vokalmessig. Charlie XCX har sagt gjentatte ganger at hun, som mange andre jenter født rundt begynnelsen av nittitallet, pleide å leke Spice Girls da hun var yngre. Og sånt merkes.

På scenen er Aitchinson nemlig kledd i sort spandextights og sports-BH – det kan se ut som om hun har kommet løpende rett fra en aerobictime litt utenom det vanlige. Det viser seg riktignok å være et ganske fornuftig valg, for hun danser som det står om livet til ypperlige kutt som “Stay Away”, “Nuclear Years” og nylåta “Dreams”.

Charli XCXs energinivå til tross: hennes to medhjelpere – én fyr bak de elektroniske trommene, en annen bak keyboardet – fremstår svært malplasserte. Det er nemlig noe som skjærer seg mellom Atchinson og hennes oljetyggegummipop og disse to totalt uinteressante bandmedlemmene. Det er klart at hun skal stå i sentrum for alt det er verdt, men sceneshowet hadde sannsynligvis føltes mer rett om treneren også fikk noen andre til å delta i aerobictimen.

Samtidig føles det litt meningsløst når hun synger over “You” av sampleelektronikahode Gold Panda. Det er definitivt et interessant valg, men det tilfører likevel ikke pandaens original noe nytt. Langt mer spennende er hennes Siouxie and the Banshees-cover, samt konserthøydaren “The End of The World”. Alt jeg tror 20-åringen behøver for å mestre livet på scenen akkurat nå er flere venner og mer tid – imens venter jeg spent til briten gjester landet for andre gang.

Kim Klev