alt-J - Relaxer (album)
Terningkast 4

En ambisiøs lapskaus

Det tredje studioalbumet til de engelske indierock-bautaene er en variabel affære.

alt-J Relaxer

Siden første-plata kom ut i 2012, har alt-J beriket den internasjonale indie-scenen med sine merkverdige og til tider sonisk introverte musikalske krumspring. Både førsteplata, An Awesome Wave, og nummer to i rekka, This Is All Yours, sto for minneverdige øyeblikk som har sementert engelskmennene som en institusjon innenfor den gitarbaserte samtidsmusikken.

Det har derfor vært knyttet store forventninger til om Relaxer kom til å videreføre denne kreative stabiliteten og, for å være ærlig, etter å ha hørt gjennom plata et tosifret antall ganger, så er jeg fortsatt litt usikker på om den fikk til nettopp dette.

Misforstå meg rett, Relaxer har uten tvil mye godt å komme med og å si at alt-J har stagnert i sin kreative utvikling ville vært feil. Her lekes det med dramaturgisk struktur og miksing og plata tar oss med på en reise igjennom flere musikalske temautforskninger. Når Relaxer er på sitt beste er det, med fare for å høres banal ut, dritbra, men det er i bølgedalene at problemene oppstår og at plata gir en bittersøt smak i munnen.

Tre høydepunkter:

“Deadcrush”. En altoppslukende tung og nesten taktil basslinje rammer inn denne perlen av en indie-banger. Låta kan smykke seg med en smakfull vokal-produksjon med flere tonale lag, samt kreativ sampling av pust som nesten fungerer som et perkusjonselement og gir et slags dronete driv. Mer av dette, takk.

“In Cold Blood”. Hardtslående, upolert og kontrastpreget. Her får vi levert tilsynelatende dissonant bruk av blåseinstrumenter sammen med retroinspirerte synther og en finurlig blanding av perkusjons-instrumenter.

“Adeline”. Moderne musikk har en tendens til å følge samme formel; Intro – vers – refreng – vers – refreng – bridge – refreng – refreng. En dramaturgisk dans som ligner litt på jenka. Den fungerer til det formålet den er ment for, men blir fort kjedelig og monoton. “Adeline” derimot gjør noe annet. Seks minutter med oppbygning til ett klimaks. Og klimakset er verdt å vente på.

Mest forglemmelig:

“Hit Me Like That Snare”. Hva har skjedd her? Et forsøk på innovativ miksing med harde, uortodokse panoreringer som fremstår som unødvendig og usedvanlig lite vellykket. Malplasserte Robert Plant-aktige, euforiske hyl og mangel på alt som heter fremgang. Et virvar av en mislykket retro-hymne.

“House of the Rising Sun”. Greit nok, The Animals-klassikeren er et kjent og kjært cover-objekt som alle på denne siden av seksti-tallet har et forhold til. Men har denne lavmælte og monotone kvasi-homagen som best kan beskrives som usedvanlig forglemmelig virkelig fortjent en plass på ei plate? Nei, er vel et kort og greit svar.

Relaxer prøver på mye og får til en del. Det virker som at de kreative impulsene har fått løpe løpsk, noe som for så vidt er bra. Forsøk på innovasjon og fokus på kreativ frihet er en mangelvare i dagens musikklandskap, men uten et visst filter blir også denne styrken en svakhet. alt-J har skutt på blink med hagle og heldigvis traff de mer enn de bommet.

Olav Haraldsen Roen