nrk.no
The Weeknd - «Dawn FM»

– En artist med doktorgrad i 80-tallet

Han har omfavnet tiåret før, men denne gangen gjør canadieren det på en litt annen måte.

To år etter sitt forrige album «After Hours» er Abel Tesfaye, a.k.a The Weeknd, tilbake med en ny fullengder. «Dawn FM» fortsetter tematisk der den forrige slapp – med klare referanser til det glade 80-tall.

Trommemaskiner og lette synthbed dominerer lydbildet, mens The Weeknds karamelliserte silkevokal bærer melodiene.

Resultatet er et popalbum som endelig går vekk fra tiårets velbrukte cyberpunk-dystopi, og isteden omfavner optimismen det er kjent for.

Gimmick-bonanza

Man biter seg umiddelbart merke i en nyvunnet musikalsk lettsindighet – her finnes mye mer av The Human League og Pet Shop Boys, og mindre av Depeche Mode og A-ha, slik The Weeknds tidligere prestasjoner har vært preget av.

Ja, for la det ikke herske noen tvil: «Dawn FM» er en plate som like gjerne kunne vært sluppet i 1985.

Et bilde av en lattermild The Weeknd. Han har på seg en rød dress, sorte hansker, og har lukkede øyne mens han ler inni mikrofonen.
KONSEPTER OG GIMMICKS: The Weeknd, her fotografert under Superbowl i 2021. Foto: Ashley Landis, AP Photo / NTB

Men som alltid har enorme popstjerner en uimotståelig trang til å intellektualisere over egne konsepter.

Ifølge The Weeknd selv, skal denne plata oppleves som å være død: Som å befinne seg i skjærsilden, og å være på vei mot «lyset». På veien blir du fulgt av radiokanalen Dawn FM. Radioverten spilles faktisk av Jim Carrey.

Likevel oppleves denne konseptuelle innpakningen mest som en gimmick, og harmonerer dessuten dårlig med den nevnte lettsindigheten som tydeligvis skal geleide deg gjennom skjærsilden.

Jappetiden er tilbake

Her er det nemlig proppfullt av lys og glede, i alle fall musikalsk. På den knallsterke balladen «Out of Time» har han for eksempel omfavnet den sedvanlige låtskrivingen man fikk servert på den tiden.

Lovnader om å «treat you right» og refleksjoner som «I’ve been so cold to the ones who loved me, baby» fanger essensen av datidens tekstuelt enkle ballader på en glimrende måte.

For første gang opplever jeg The Weeknd som en artist med doktorgrad i 80-tallet.

Tidligere har jeg oppfattet ham mer som en superstjerne som av ulike årsaker har forelsket seg i lyden av perioden, og ikke så mye i de bakenforliggende årsakene til hvorfor det låt slik. Naivismen, optimismen og det selvforherligende i 80-tallsmusikken er mye mer tilstede her – det er rett og slett mer jappetid i «Dawn FM» enn det har vært på tidligere album.

Kjente gjester

Når det er sagt er ikke denne plata bygget utelukkende på nostalgi. På «Here We Go… Again» har The Weeknd fått med seg en av vår tids største rappere, Tyler, The Creator.

Her er The Weeknds åpningsvers tekstlig bygget opp som en rap, selv om han naturligvis bruker fløyelsstemmen til å formidle det.

Låta er arrangert på en måte som får den til å lyde som en miks av en reklamejingel og et Forente Artister-prosjekt, og er både velskrevet og melodisk interessant.

Tyler, The Creators vers er riktignok over på rundt 20 sekunder, men det glir sømløst inn og ut (hehe) og gir «Dawn FM» et moderne alibi. Slik får The Weeknd ytterligere poengtert at han ikke er avhengig av tidskoloritter for å lage god popmusikk.

Gamle synder

Det mer dystopiske cyberpunk-temaet vi kjenner fra tidligere, stikker riktignok innom litt senere uti plata. «Is There Someone Else?» er et bevis på at The Weeknd ikke har ristet av seg gamle synder helt enda, og at «Blade Runner» antagelig fortsatt går på repeat i toppleiligheten der borte.

Vi får også besøk av Michael Jacksons noir-lekne «Thriller»-univers på «I Heard You’re Married» som også har Lil Wayne med på et vanvittig irriterende vers som radbrekker hele låta. Finnes det en mer provoserende vokal i denne verden? Selv Abid Raja hadde vært en bedre gjesteartist her.

Et bilde av The Weeknd på scenen. Han har lukkede øyne, griper om mikrofonen og skriker.
HAR HOLDT PÅ NOEN ÅR: The Weeknd fotografert under en konsert i Oslo i 2015. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Snarvisitten innom mørket, etter å ha blitt servert lyset, gjør det smertelig tydelig at The Weeknd er best når han omfavner den livsbejaende delen av et ikonisk musikktiår.

Produksjonen av ​​«Dawn FM» er dessuten enorm – miksen ligger så godt at både Tesfaye selv og medprodusent Daniel Lopatin, alias OPN, fortjener et helt øye på terningen bare for dette.

Optimismen lenge leve

At stakkars Jim Carrey har blitt lurt med på en påklistret, konseptuell radiokanal-gimmick på «Dawn FM» gir ikke noe verken fra eller til, og det begynner å bli en vanlig øvelse å se forbi disse unødvendige plateselskap-påfunnene når man omtaler de mest kommersielle artistene.

Klarer man dét, finner man imidlertid en plate som i det store og det hele omfavner musikken som lokket frem optimisme i folk for 35-40 år siden.

Med «Dawn FM» er The Weeknd ofte på høyde med de store synthpop-ikonene fra tiden han beundrer mest. Hadde det ikke vært for at han tidvis sklir med Ball-genseren først inn i gamle, dystopiske synder hadde han nok snust på toppkarakteren.

LES FLERE ALBUMANMELDELSER:

LES MER OM MUSIKK: