Opeth - Heritage
Terningkast 4

En naturlig utvikling?

Etter ti album og 20 år er death metal-bandet Opeth nesten helt borte, mens progrockgruppa Opeth er et faktum.

Mikael Åkerfeldt har vært Opeths drivkraft, sanger, gitarist og låtskriver siden 1990. Det svenske bandet er viden kjent for å sprenge grenser i death metal-sjangeren, og har hentet inspirasjon fra prog, folk, blues, klassisk og jazz. Opeth har vært i konstant utvikling siden debuten Orchid i 1995, og Åkerfeldt har aldri vært redd for å utfordre fans og anmeldere med sine musikalske krumpspring.

Selv om Damnation fra 2003 også var dominert av renvokal, er Heritage for ei klar progrockplate å regne. Åkerfeldt har uttalt at han synes ekstremmetall er blitt kjedelig, og kaller Heritage et resultat av en naturlig modningsprosess. Han har hentet mye gull fra 1970-tallets helter, bl.a. King Crimson, Rush, Camel og Jethro Tull, men det er også spor av Opeths gamle tonale uttrykk her.

Tittellåta innleder albumet med folkemusikkinspirerte pianotoner, litt prog og noe jazz i en salig blanding. Singelen ”The Devil’s Orchard” følger like etter, innviklet, progga, dunkel og som en av de tyngre låtene på plata. Åkerfeldt synger overbevisende om at Gud er død, mens han lirer av seg spiraler med gitartoner. Per Wiberg gir orgelet liv, og Martin Axenrots kreative trommefills får det hele til å flyte.

”I Feel The Dark” starter lavmælt og akustisk, og er preget av gitar, fløyte, piano og pads. Halvveis ute i låta tar det av med aggressive og psykedeliske motiver. Så drar ”Slither” opp tempoet med Ritchie Blackmore-aktig riffing, orgel og tydelige referanser til 70-tallshardrocken. ”Nepenthe” begynner som en ballade, men har et parti med lekne soloer der gitarist Fredrik Åkesson får kjørt seg. I ”Häxprocess” benyttes mye klang, piano og ren gitar, og det flyter pent over i fløytesoloen i ”Famine”. Her er det også noen finurlige lydeffekter som kan minne om en blanding av trafikk, jungeltrommer og chimes, samt en kul liten bassolo fra Martin Mendez.

”The Lines In My Hand” er kanskje den beste låten på plata. Trommene er til de grader jazzete, og etter en halvtime med mye rolig musikk føles det godt med en kjappere melodi. ”Folklore” blander inn flere nordiske folkemusikkelementer, før instrumentalen ”Marrow of the Earth” mykt avrunder albumet.

Produksjonen er romslig og vakker, og 1970-tallsestetikken er tydelig. Plasseringen av instrumentene er gjennomtenkt, og det er mye fin bruk av ekko og klang. Dette er et album som formelig skriker etter å bli handlet på vinyl. Ikke bare på grunn av lydbildet, men også fordi coveret er fullt av detaljer og symbolikk som spiller på Opeths utvikling fra death metal-band til prog- og jazzband. Heritage kommer visstnok også ut i en 5:1-spesialutgave, noe som kan være interessant å lytte til på surroundanlegget i stua.

«The Devil’s Orchard»:

Heritage er generelt et fint album, men enkelte av låtene preges dessverre av litt for mange ideer på en gang, noe som gjør at det kan høres noe usammenhengende ut. Growlinga er også savnet, og selv om en må ha forståelse for Åkerfeldts ønske om å fjerne seg fra ekstremmetallen, kunne dette faktisk bidratt til å løfte plata. Musikalsk sett er det dog oftest fremragende. Åkerfeldt har perfeksjonert klarvokalen, og samspillet mellom bandmedlemmene er meget godt.

Du kommer kanskje ikke til å like Opeth anno 2011 dersom favorittplata di er Blackwater Park, men for den med et åpent sinn og hjerte for progrock er Heritage slett ingen dum investering.

Helle Stenkløv

Hør platen i WiMP eller Spotify!