Nå begynner det for alvor å bli tynt i rekkene på hovekonsertene. P3s Marius Asp skrev om fenomenet mens festivalens fremtid plutselig føltes uviss, og nå, to år senere, kjennes det som om det ikke er noen vei tilbake.
Svenskiranske Laleh har med andre ord ikke tusenvis å spille for, uten at det ser ut til å være i stand til å plage henne: «The city will be reborn/and the streets will be washed» synger hun med øynene lukket og et fjernt, euforisk glis om munnen, mens samtlige bandmedlemmer – demokratisk plassert like langt fremme på scenen – korer om elefanter i skyene («Elephant»). Det er et flott øyeblikk for dem som gjerne tar indiepoppen sin med hjelp-til-selvhjelps-tekster, og legger frem løfter om et newageaktig konsertsett.
Spol frem et kvarter: Laleh forteller om da hun satt på toget fra Gøteborg til Stockholm for å spille inn sitt selvtitulerte debutalbum, hvor hun traff en eldre mann. Hvis hun en dag skulle bli skikkelig suksessfull, sa han, så kom hun til å spille med hans sønn, for han var den beste gitaristen i verden. Og skulle mann sett! Jommen deler han idag scenen med henne, ni år og fire plater senere.
Deretter: «Vi skal bli stora!» synger hun og bandet, mens fyrverkeri spruter over hele skjermen bak henne («Goliat»). Under den påfølgende mindfullnessballaden leder Laleh seansen alene, klimprende på et hvitt piano, mens vi følger et kamera zoome inn på et bilde av månen.
Man kan godt tenke seg hvordan resten av den tilmålte timen ter seg: Senere i det fantastiske eventyret om Lalehs kommersielle og åndelige reise, befinner hun seg ved Österbotten, der hun omtaler seg som «en vinnare runt vattnet» («Bjurö klubb»). Mellom tekstlinjene lager hun hvinende dyrelyder; jeg er helt på bølgelengde med kompisgjengen som veksler forvirrede, nærmest skremte blikk foran meg. Under Allsang på Tromøya-øyeblikket «Some Die Young» makter Laleh imidlertid å rive med seg store deler av publikum inn i sitt utopiske univers.
Flere av låtene hennes er jo fine nok, det er ikke det. Men har man kun et snev av kynisme i seg – i så fall kaller du det «bakkekontakt» – skal man ha vansker å komme seg gjennom en time som insisterer på hemningsløs lykkerus uten å kjenne det bygge seg opp en snodig klump i magen – ikke ulikt følelsen av å ha fråtset i vingummi og sukkerspinn. Da kan det være bestå legge seg ned til kvalmen gir seg.
Kim Klev
