Datarock: Red
[YAP/VME]
Datarock har tatt seg god tid før slippet av «det vanskelige andrealbumet». Det har de gjort rett i.
Datarock Datarock (2005) var et av de muntreste norske debutalbumene på 2000-tallet, og det er like gledelig å merke seg at når de nå skal følge opp, så blir ikke dette gjort ved å forsøke å krampeaktig gjenta gamle hits.
Der førsteplaten var mest som en singelsamling å regne, fremstår Red som et mer helstøpt album; det er mindre fragmentert lydmessig, velprodusert, skynder seg langsomt og anført av en Fredrik Saroea som tør å bryte opp discohit-kavalkaden med å utforske andre terreng. Alt dette med stort hell.
[youtube SmNR21tY-VM]
Det er uten tvil førstesingel «Give It Up» som i størst grad høres ut som Datarock Datarock, og det er også den som i albumsettingen føles flatest. Derimot står det en mengde andre Saroea-karakteristiske discopunkhits i kø, da spesielt «The Pretender», tungt Talking Heads-siterende «True Stories» og «Back In The Seventies». Til tross for tykke lag med referanser (Molly Ringwald, Cutting Crew, David Bowie++), åpningslåten «The Blog» og dette evige «rød treningsdrakt»-maset fremstår Red allikevel som et album som ikke desperat forsøker å klamre seg til en gimmick eller tidsånd.
Datarock har vokst som band og som låtskrivere, og i tillegg til nevnte blinkskudd står albumbeste «Amarillion» og den noe pussige, men svært sjarmerende, smørsang-aktige avslutteren «New Days Dawn» som vitnesprov på et band som har vokst på suksessen og tatt seg såpass god tid på denne oppfølgeren at det vil tåle tidens tann bedre enn den allerede klassiske debuten.
Jørgen Hegstad
