Deafheaven - New Bermuda
Terningkast 6

En silkemyk knyttneve mot hjertet

Oppfølgeren til 2013s beste album slynger deg inn i en enda mer fargerik blanding av stygghet, tristesse og voldsomme melodiske gledesutbrudd.

deafheaven-newbermuda-560x560Forventningene har vært enorme etter at Deafheaven ga ut Sunbather; en av disse paradigmeskifterne som man lar seg fascinere av og forelske seg i. Måten de blandet postrock og metal på var ikke ny, men den var bedre: Melodiene var penere, gjennomføringen mer kompromissløs og kontrastene mellom pen og stygg mer overveldende. Siden den påfølgende suksessen har de blitt en kvintett snarere enn en trio, lyden har blitt fetet opp – og alle spiller fletta av seg på New Bermuda. 

Sunbather var i hovedsak gitarist Kerry McCoys album, New Bermuda er trommeslager Dan Tracys. Trommesignaturen er tydeligere, slagene stødigere, og låtene bygges opp om ham på en helt annen måte enn på forgjengeren, som gjør helheten her enda sterkere. Alt går i sirkler, tas igjen, divergerer, konvergerer igjen. Kjernen i bandet er fortsatt denne dualiteten mellom det snerrende blackmetalske og det vakre, lyse; Sunbather lente seg mot postrock, New Bermuda nærmer seg i større grad nittitallets rockscene, og her hører man Coldplay, Smashing Pumpkins og Oasis (som er uttalt referanse i “Gifts For The Earth”, det tilgjengelige avslutningssporet).

Det er derfor i utgangspunktet enda større kontraster mellom det iskalde og det hete her, men disse motsetningene låter mindre. Kerry McCoy lar det pene dryppe inn overalt, selv om George Clark spytter og snerrer mer outrert enn noen gang, og jo lenger uti albumet man kommer, jo mer tøer de opp.

“Brought To The Water” tordner som åpning. Kiming, blastbeats og knurr over i rytterske riff inn i melodier med allsangspotensial. Åtte minutter med enkle gitarlinjer og Tracys tromming, som er noe av det beste jeg har hørt i år, og dét i et 2015 som allerede har levert et par knallgode album innen samme type outsider-metal: Vattnet ViskarSettler og Bosse-de-NageAll Fours. Der mye av Sunbather gikk ut på å ta seg tid til å la låtene spille seg ferdig, er New Bermuda en mye mer komprimert affære. Et kvarter kortere, fem låter à minimum åtte minutter, ingen tid til hvile.

“Luna” er muligens albumhøydepunktet her. Harde, sammenpakkede vers og refreng som utfoldes mer og mer. Verdt er det også å merke seg at Clarks vokal er plassert nokså langt bak i lydbildet her, noe som er like greit – ingen forstår uansett hva han synger. Det er melodiene som roper mot himmelen og skarpslagene som trekker en ned i grusen igjen. Samspillet er vanvittig. Presisjonen er voldsom.

Forståelig nok mangler New Bermuda den wow-effekten Sunbather skapte, men det som mangles i overraskelsesmoment tas igjen i renskåret melodisk fråtsing, kontrollerte energiutbrudd og en velutviklet bevissthet om egen kraft. For: Deafheaven fremstår herved som en suveren stat, en fuzzlagt, frodig oase befolket utelukkende av dem selv. Et band som skaper varige bånd til de som investerer tid i dem. Måtte det fortsette.

Jørgen Hegstad

 

New Bermuda slippes fredag førstkommende, men kan strømmes i sin helhet hos NPR.