nrk.no
Clairo - «Sling»

En solid langfinger til mannsjåvinistisk overmot

Clairos andre plate «Sling» opererer i en vrien sjanger, men viser både ambisjoner og lekenhet i sin minimalistiske innpakning.

Begrepet «Internettfenomen» har bare noen få år igjen som beskrivende ord. I en tid der de fleste gjennombrudd skjer på TikTok eller andre sosiale medier er «fenomen» snart tilstrekkelig – og det er spesielt treffsikkert når man snakker om Claire Cottrill (22), alias Clairo.

Det er ikke til å komme fra at amerikaneren har en spesiell posisjon hos internett-generasjonen, etter at hennes debutsingel «Pretty Girl» gikk viralt i 2017.

Meme-connoisseurene i Generasjon Z la sin elsk på hennes minimalistiske soverom-sound, som også en viss Billie Eilish har hatt suksess med.

Beskyldes for hjelp fra pappa

Sammenligningen mellom de to artistene er ikke helt boomersk. I tillegg til Internett-berømmelse og lavmælte lydbilder har Billie Eilish og Clairo nemlig noe annet til felles:

De har begge blitt beskyldt for å være såkalte «industry plants». Clairos far er markedssjef Geoff Cottrill, en mann med en rekke høytstående stillinger i musikkbransjen bak seg. Personlig hadde jeg hatt langt større problemer med akkurat dét dersom musikken hadde vært elendig.

Det er den heldigvis ikke, og «Sling» er nok et bevis på det.

Plata er Clairos andre fullengder, etter 2019-suksessen «Immunity». Den var en gjenganger på lister over årets beste album, og selv om «Sling» antagelig ikke når like høyt, er dette også en solid langfinger til dem som under en eim av mannsjåvinistisk overmot mener at pappa Geoff trekker i trådene for unge Clairo.

Minimalisme som fungerer

Åpningslåta «Bambi» byr på en dusj av eteriske oljer, blandet med en touch av amerikansk bonderomantikk ved hjelp av den evigaktuelle produsenten Jack Antonoffs lap-steel.

Uttrykket er totalt blottet for anmassende overbevisningstrang.

DUO: Clairo (høyre) med Jack Antanoff (venstre) fra Fun, bandet bak monsterhiten «We Are Young». Han har tidligere produsert blant annet Lordes «Melodrama» og Taylor Swifts «Folklore». Foto: Adrian Nieto (promo)

Akkurat det åpner sjangeren riktignok ikke for, men et gjentagende problem i lo-fi soverom-pop er et fravær av melodiske krumspring.

«Sling», på sin side, åpner altså med en jazzete og leken oppvisning i selvsikkerhet. Clairo har åpenbart forstått at et minimalistisk uttrykk gjerne kan være både utforskende og uforutsigbart.

Gledelige taktskifter

Gjennom hele første tredel av plata er det fristende å trekke paralleller til Mac Demarcos avslappede slacker-jazz, hvor sløye trommeslag er den eneste trygge veilederen gjennom neste musikalske sving.

Spesielt gledelige er de fengende taktskiftene i «Zinnias», og den kolossalt behagelige «Partridge». Først etter de glitrende harmoniene og de kledelige strykerne i Lorde-duetten «Blouse» begynner jeg å ane farene som venter.

NORGESVENN: For halvannet år siden spilte Clairo en intim konsert på Parkteatret og fikk med sin norske venn Girl in red på scenen under én låt. Skjermdump fra Instagram (@iskremil) 16/07/2021

For med «Wade» går Clairo seg fast i skjæringspunktet mellom det avslappende, men ambisiøse og det beint frem kjedelige og pregløse.

Låta fungerer nærmest perfekt som en illustrasjon av det «Sling» sliter med etter den lovende starten.

Den tar etterhvert for lite plass, forsvinner inn i seg selv og blir mer utilgjengelig. Utover i plata blir det vanskeligere å sette fingeren på det særegne, det unike.

Hundeinspirert intetsigenhet

Et intetsigende midtparti blir heller ikke hjulpet av at «Sling» er inspirert av Clairos nyadopterte hund, Joanie.

Hun forteller i presseskrivet at det å bli forelder for Joanie har gitt henne et nytt perspektiv på livet. En relativt blåøyd og billig motivasjon for å lage plate, kanskje?

IKKE ALLTID LIKE STERKE: Tekstene til Clairo byr på floskler, mener vår anmelder. Foto: Adrian Nieto (promo)

Derfor kommer også de svært forsiktig formidlede tekstene ofte til kort. Floskler om kjærlighet er da også noe av det vanskeligste å komme unna med, og låta «Harbor» går i bortimot hver eneste «radiopop-felle» det er mulig å gå i.

Ambisjonene er heldigvis tilbake mot slutten av «Sling», og låta «Reaper» er blant platas beste. Her er også americana-krydderet på plass igjen, og det gir en kjærkommen avveksling etter det altfor anonyme midtpartiet.

Kan bli superstjerne

Jeg noterer meg en stor selvsikkerhet i Clairos uttrykk, og det er naturligvis gledelig. «Sling» er en ujevn affære, men trykker ofte på flere av de aller viktigste knappene innen sjangeren: Ambisjoner, eksperimentering og melodisk vilje.

Ingen skal heller beskylde Clairo for å ikke kjenne målgruppen sin.

Selv om plata bortimot er ribbet for fengende hooks til eventuelle TikTok-memes er det nok å henge seg fast i her, men helst med headset og en ambisjon om å danse minst mulig.

Klarer Clairo å spisse uttrykket sitt enda mer, har vi en potensiell superstjerne på trappene. Men det er et stykke igjen fortsatt.

Les flere musikkanmeldelser fra P3.no: