Bigbang - Amfiscenen, Hovefestivalen
Terningkast 4

En trygg havn

Øystein Grenis krafttrio er fortsatt blant landets mest potente rockeband, men de har gjort mer minneverdige konserter enn årets siste på Hoves amfiscene.

– Jeg har verdens kuleste jobb!, utbryter en begeistret Øystein Greni fra scenen i amfiet. Vi er omtrent midtveis i konsert som har begynt fordømt bra, med en gåsehudfremkallende versjon av den zeppelinske «Isabel» og en «Wild Birds» som genererer allsang i huet (foran scenekanten) og ræva (lenger bak). Det er ingen grunn til å tvile på at ordene er oppriktige.

Greni, bassist Christian Engfeldt og trommis Olaf Olsen har æren av å være siste band ut på denne scenen på Hoves siste dag – et oppdrag som også tidligere år har gått til pålitelige og populære norske artister som The National Bank og Sivert Høyem.

Og Bigbangs urklassiske rock pensles ut med kraft og klasse – og en betydelig porsjon arbeidsmoral. De er først og fremst et velsmurt kollektiv, men frontmannen griper gladelig sjansen til å skinne som gitarist på en låt som «Where The World Comes To An End».

Underveis sniker imidlertid følelsen av at jeg har sett dem et hakk mer vitale før seg inn. På en litt daff tapning av i den utgangspunktet vidunderlige sommerhymnen «Saturn Freeway» sliter Greni med vokalen, og ikke bare på de høye partiene. Og fra og med «Heaven And Stars Above» starter en udramatisk, men merkbar nedtur.

Dansere entrer scenen. Et kor fra publikum får meg nesten til å glemme hvor banal «Cigarette» er. Rytmeinstrumenter fordeles utover området foran scenen. At viljen til å overraske og involvere sine fans er genuin, tar jeg for gitt, men påfunnene truer med å ødelegge flyten i konserten. Noen ganger holder det å være et sabla bra band.

Marius Asp