LidoLido - Pretty Girls & Grey Sweaters

En velsignet valp

Kjærlighet varer lengst. LidoLido øser raust fra kilden på sitt debutalbum.

Peder Losnegård har blinket på den musikalske radaren i en årrekke, sine usle nitten somre på kloden til tross. Min første nærkontakt med haugalendingen var under by:Larm i 2010, som en del av det ungdomsrettede konseptet Juvenile Rock Club. Allerede da viste den talentfulle jyplingen at det bodde mye musikk i den spinkle kroppen – om enn i en noe uforløst form.

Det får være nok mas om alder. LidoLido har nemlig brukt de to siste årene på å definere seg som et særegent utskudd i det urbane segmentet av norsk popmusikk; en hypermusikalsk good guy med et digert hjerte bankende utenpå den grå collegegenseren – og med beundring fra så ulike hold som Stargate, Little Steven, Susanne Sundfør, Timbuktu, P3 og Lydverket som resultat. Det er dønn fortjent.

Pretty Girls & Grey Sweaters er nemlig et godlynt klaps i kjakene på selv den mest surmagede skeptiker. En nydelig introsnutt redegjør for Losnegårds livslange romanse med den feminine skikkelsen døpt Melodi, mens påfølgende «Comfortable» effektivt oppsummerer hvordan han låter gjennom hele dette albumet – uanstrengt, tilstede, selvsikker, som om dette er noe han har vært klar for lenge.

Musikalsk beveger Lido seg over store, gjerne paradoksale avstander på kort tid: Spor av Neptunes og Just Blaze i sine mest livsbejaende faser forekommer, iblandet den følelsesmessige tilstedeværelsen til nymotens r&b-auteurer á la Frank Ocean og skoleflink, kritthvit popfunk.

Arrangementene og de melodiske vendingene er ofte like deler rørende og smarte – nydelige «Hey Girl» er kanskje det fremst eksempelet, der farens gospelkor Voice Of Joy (bokstavelig talt!) tar låten til himmels i løpet av de fantastiske avslutningsminuttene.

http://youtu.be/4uAksspYalU

«Different» og «Turn Up The Life» fungerer enda bedre i albumhelheten enn som singler, mens «Numbers» og «Chop It Up» (sistnevnte med Losnegård i oppsmurfet Nicki Minaj-modus) tilkjennegir en mer kantete hiphop-forståelse enn det øvrige materialet.

Et par unødvendige remikser på tampen trekker imidlertid ned – verken Little Steven («Fake ID») eller Jarle Bernhoft («Different») har stort å tilføre her, noe som vel isolert sett bør leses som en kompliment. Ole Edvard Antonsens blodfattige trompetsolo på «Nightplane» oppleves også malplassert voksen i sammenhengen.

Men dette er pirk. Pretty Girls & Grey Sweaters er en strime av lys i en norsk offentlighet som i tiltagende grad flommer over av substansløs drittmusikk. Og dette er bare begynnelsen. Vi er heldige som får være med på ferden.

Marius Asp