De er ikke bare et av verdens desidert største band, Foo Fighters. I tillegg – og vel så viktig – er den amerikanske kvintetten i dag den eneste reelle forsvareren av tungvektstittelen Det Siste Ærlige Rockebandet, intet mindre. Slik fremstår de i det minste utad.
Bandets spesielle posisjon skyldes naturligvis primært frontmann Dave Grohl, som i tiden etter Nirvana har perfeksjonert personaen som godhjerta rockeonkel – en upretensiøs og genuint morsom fyr med god musikksmak, stor troverdighet og tidvis ekstrem refrengteft. Det er liten grunn til å betvile vår mann når han hevder at ABBA og Fugazi er likeverdige størrelser i låtskriveruniverset sitt, selv om denne dualiteten ofte gir seg utslag i et blassere uttrykk enn enkeltdelene skulle tilsi.
At det begynner å bli en stund siden Foo Fighters ga ut et virkelig helstøpt album – årets velmente og godt tenkte, men skuffende gjennomførte Sonic Highways medregnet – spiller liten rolle på en kveld som denne. Bandets etterhvert omfattende katalog bugner av appellerende enkeltlåter, og på Fornebu fyres flere av de definerende låtene fra gjennombruddsperioden av i starten av settet, der et allerede svett og tent publikum piskes i gang en glisende, tyggistyggende kapellmester.
Mye av spenningen i forkant av enhver konsert i Telenor Arena er knyttet til lyden – gudene vet at hallen har vært åsted for mangt et sonisk overgrep gjennom sin eksistens som konsertsted. Og «Everlong» lider riktignok en smule under ullen lyd, men det er Grohls kraftløse vokal på versene som er den virkelige akilleshælen. Det trekker også ned «Monkey Wrench», tross gitarflørting med publikum («this is YOUR fucking party!») fra scenearmen.
På den ferske, «Holy Diver»-parafraserende «Something For Nothing» får han imidlertid vist fram både vár og vrælete vokal; de to ytterpunktene der stemmen hans trives best. Og påfølgende «Pretender» besørger uunngåelig nok kveldens første klikke-i-vinkel-øyeblikk foran scenen.
Grohl kan dette med publikum, og viser det til gagns mot midtpartiet av konserten, der bandet introduseres grundig og låtmaterialet føles noe underordnet (selv om en gnistrende «Congregation» er et av kveldens høydepunkter). «I like to talk», sier han, og det er en underdrivelse. Men det er en kunst han behersker, og den lune utstrålingen hans trekker et tyngre lass enn showman-faktene.
En akustisk «My Hero» løftes av allsang og varmer hjerterøttene, samtidig som Grohl ironiserer nok over salens mobilfotografer til at det unngår å bli klamt. Men noe herlig skjer når bandet plutselig dukker opp på den mindre sceneøya i publikum midtveis i «These Days», for så å covre Faces, AC/DC og Queen/Bowie-samarbeidet «Under Pressure», der trommis Taylor Hawkins bekrefter at han er den beste sangeren (men ikke nødvendigvis trommisen) i bandet. Det er tydelig at bandet setter pris på denne delen; sangene er blant konsertens mest velspilte og overskuddspregede. Men de tar i overkant mye plass i helheten.
Resten av konserten holder de i et fokusert jerngrep, uten å ty til enkle løsninger eller billige tricks. Grohl har for alvor fått varmen i stemmen, og bandet hamrer dritten ut av «All My Life» og «Outside» med stor autoritet. Da blir motpolen – en mjuk versjon av «Big Me», komplett med Pat Smears datter i fridans på scenen – ekstraordinært rørende.
Det er ikke rakettforskning, dette: Lag et knippe gode låter og spill dem så godt du kan, og balansér den synlige begeistringen for det du driver med med infam sjarm mellom slagene. Når dette likevel ikke står til noe mer enn en sterk firer, skyldes det en etterhvert gnagende overdose av det sistnevnte. Og Dave, dude: Spytt nå for helvete ut tyggisen.
Marius Asp
