Billy Talent: Billy Talent III
[Atlantic/Warner]
… en litt kjedeligere tredjeplate.
Kanadiske Billy Talent har med sine to foregående album vist seg å være et friskt pust med sin vitale og energiske kombinasjon av melodisk punk, store hardcore-gitarer og allsangvennlige refreng. De har to album bak seg og et veletablert rykte som et heseblesende liveband, så forventningene har vært store blant både fans og musikkjournalister før slippet av Billy Talent III.
Nå er platen her, og det starter friskt med en troika låter som inkluderer den effektive (om enn litt billigkjøpte) ”Devil On My Shoulder”, mens ”Rusted From The Rain” og ikke minst den pulserende energibomben ”Saint Veronika” mobiliserer enorme krefter fra kvartetten. Etter dette holder de et jevnt driv – ”White Sparrows” har nerve, det samme har den potensielle liveslageren ”The Dead Can’t Testify”.
Men Billy Talent har et problem – de er muligens en ”one trick pony”. Spesielt vokalist Ben Kowalewicz blir etter hvert slitsom der han på særs kanadisk (hvilket noen vil ta som kritikk) vis prøver å etablere seg som en følsom tenåringsversjon av nasalvokalens mester Jello Biafra. Og med tanke på hvor begravd han er i miksen, er jeg trolig ikke den eneste som har tenkt tanken.
Men de har også en stjerne på laget, nemlig gitarist Ian D’Sa. Hans Fender Telecaster-eskapader livnærer musikken, gir den blod, tårer og energi, og etter alt å regne er det også hans melodier som dikterer Kowalewicz s vokallinjer der hans spissfindige akkordrekker og uventede musikalske vendinger dominerer musikken og ikke minst lydbildet. En punkens The Edge, mon tro?
Idet avslutningslåten ”Definition Of Destiny” ebber ut har man fått servert et knippe minneverdige låter samt en oase av frekt gitarspill og flere insisterende refreng; følelsen av at albumet er en skuffelse i lys av sine forgjengere er dessverre allikevel tilstede.
Makter bandet derimot å innføre konkrete nye ideer, samtidig som de ivaretar sin udiskutable energi, kan de med et fjerde album endelig ta steget opp en divisjon. Det hadde de fortjent.
Erlend Mokkelbost
