Til lyden av at trommis Michael «Moose» Thomas’ intense virveloppvarming fra bak sceneteppet tramper jeg nedover et nokså glissent Amfiområde. Sist Waliserne besøkte Hovefestivalen og Amfiscenen i 2008 var oppmøtet betydelig større og ikke minst så var andelen av de søte, svartmalte emobarna den gang fascinerende stor. Men stemningen foran scenen – det klappes og ropes – er likevel smittende god og jeg kjenner selv at er sulten på en solid metallopplevelse etter fire festivaldager uten alt for mye fuzztrøkk.
Men jeg slenger ikke rundt på nakken for enhver pris og blir straks skeptisk når Queens rockehymne «We Will Rock You» dunker ut av festivalens beste anlegg. Pussig nok ikke første gang den aldrende klassikeren treffer øregangene mine på årets Hovefestival. Den er likevel opptakt nok til at Matthew «Matt» Tuck og resten av bandet dukker opp på scenen, for de ankommer ikke før det buldrer i pauker og taktfaste strykere (Carl Orffs pompøse symfoni «O’ Fortuna»). Nå begynner jeg straks å tvile på at det vil komme til å rykke i nakkemuskulaturen min den kommende timen.
Heldigvis er Bullet For My Valentine heltente og pumper ut en tung blanding av eldre hits, samt de beste sporene fra det ellers trasige albumet Temper Temper som de slapp tidligere i år. Maskinriff-låta «Your Betreyal» fra Fever (2010), setter i gang kveldens første runde med allsang, og matten foran scenen begynner endelig å bli folksom. Frontmann Matt Tuck har en sjarmerende scenepersonlighet – et resultat av at han låner triks og mimikk fra en sjangerens mest erfarne og suksessfulle frontmen, Metallicas James Hetfield. 
Midtveis i den storslagne «Waking The Demon» bruker han sin gode energi på å engasjere også de som har valgt å overvære konserten sittende, og det med stort hell. Han lykkes nesten med alt under kveldens konsert, men har dessverre ikke like god kontroll på stemmen. Det ødelegger likevel ikke det stadionvennlige refrenget på «Riot» eller det umiddelbare hooket i «Temper Temper». Og når han breialt spør de frammøtte, «Can I hear you screeeaaam?» svarer folk med å rive opp stemmebåndene sine før de får servert festivalens mest etterlengtede breakdown («Scream»).
I stor kontrast til konsertens tarvelige åpning er avsluttingen så bra som den kan bli. Bullet For My Valentine skrev nemlig et av den moderne metallens beste refreng i 1999 («Tears Don’t Fall») og gir det hardtarbeidende publikumet akkurat det de vil ha. Også mange av de nølende stormer nå ned amfiveggene for å bidra på kveldens siste allsang. Bass, trommer og gitar, tre enkle ingredienser som ga meg og et par tusen andre festivalgjengere et etterlengtet avbrekk.
Tete Lidbom
