Bon Iver - Sjøsiden, Øyafestivalen 2012
Terningkast 5

Eventyrstund for viderekomne

Bon Iver avslutter Øya på vakkert og verdig vis.

De har vokst seg veldig store på nokså kort tid, folk-rockerne i Bon Iver. Gapet mellom de to albumene For Emma, Forever Ago og Bon Iver er stort; fra 2008 til 2011 tilførte Bon Iver mengder av instrumenter, harmonier og effekter i musikken – hvilket selvfølelig også setter spor i bandets konsertformat – som dyrker det skogsduftende, eventyraktige uttrykket for alt det er verdt.

Bon Iver anno Øyafestivalen 2012 teller ni mann på scenen, derav to trommiser, en blåserrekke og en fiolinist. Musikken er orkestrert og massiv, og de første tjue minuttene oppleves det som om bandet ikke ennå har lært å posjonere ut de store mengdene lyd på helt riktig måte. De mange inntrykkene slår hverandre litt for ofte i hjel, og blant andre vakre “Minnesota” blir for voldsomt fremført.

Heldigvis for det tettpakkede, håpefulle publikumet på Sjøsiden finner Wisconsin-bandet den gode formen når klokka drar seg mot ti og augusthimlen er på sitt vakreste. Den lavmælte, blåserpregede introen på “Holocene” blir konsertens første fullverdige gåsehud-øyeblikk, og når de først har nådd denne formtoppen, holder den seg relativt stabil helt til Øyafestivalen er over for denne gang.

Bon Iver på Øyafestivalen 2012. Foto: Tom Øverlie, NRK P3
Bon Iver på Øyafestivalen 2012. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Frontmann Justin Vernon spiller seg andpusten, gir det han kan, og er rørende høflig og takknemlig mot publikum. Konserten i Oslo er bandets siste på en lang og omfattende turné, og nettopp dét kan forklare den forløsende stemningen konserten etterhvert fikk. I forkant av “Woods” eksploderer bandet i et frijazz-aktig, utagerende og euforisk parti som oppleves magisk.

Det delvis norskættede bandet går av til vakre, sakrale “Calgary”. Hver eneste nyanse i den sterke låten kommer godt fram, og konserten oppleves fullkommen i det bandet takker og bukker for oppmerksomheten.

Selv om avslutningen føltes perfekt, er det ingen tvil om at ekstranummeret vi straks skal få høre er kjærkomment, og helt på sin plass. “Skinny Love” er fremdeles rørende på et helt unikt nivå, og “For Emma” hvor Karpe Diems fyrverkeri passer strålende inn, er elektrisk som få. Når Bon Iver klappes inn igjen for andre gang og leverer “The Wolves (Act 1 and 2)”, er det ingen tvil; Øya har blitt avsluttet på høyst verdig vis, fra et band som treffer midt i hjertet og etterlater oss triste og overlykkelige på samme tid.

Trine Aandahl