Faller av knivseggen

The Knife eksperimenterer mer enn før på sin nye plate – men drar tidvis særheten litt for langt.

The-Knife-Shaking-The-HabitualThe Knife annonserte rundt juletider at de hadde et nytt album på gang – deres første siden 2006 og Silent Shout. Første singel kom tidligere i år, og viste oss den svenske elektronikaduoen i kjent stil. «A Tooth For an Eye» er en suggererende låt svøpt i et kjølig lydbilde, toppet med Karin Dreijer Anderssons insisterende, nasale vokal. Låta er allikevel et noe uforståelig valg både som singel og som platas åpningslåt – den trenger lang tid på å sette seg, og er milevis unna «Heartbeats», som vel fortjent fremdeles er duoens mest kjente låt.

Søsknene Karin og Olaf har syslet med hver sine prosjekt de siste sju årene, og møtes igjen i langt mer eksperimentell modus. Shaking The Habitual er et mektig stykke musikk – men ikke bare på den gode måten. Seks av de tretten låtene er lengre enn åtte minutter – den aller lengste («Old Dreams Waiting To Be Realized») bikker 19 minutter. Dette er ikke noe problem i seg selv, så lenge det er snakk om sterke låter.  Hos The Knife synes dessverre kvaliteten å ha kommet i andre rekke, og de lange sporene blir fort kjedelige og påtatt utilgjengelige. Få av dem inneholder vokal, og duoen dyrker et uttrykk som beveger seg mer mot støy og lydkunst enn The Knifes – også fra før utforskende og besnærende rare –  elektronika.

Når den svenske duoen er tro mot idéen om en låtstruktur og tøyer uttrykket de allerede er kjent for innenfor rimelighetens grenser, byr Shaking The Habitual på flere gode stunder. Albumets beste låt er den beskjedne kjærlighetserklæringen «Without You My Life Would Be Boring», med sin kinesisk-inspirerte fløytelyd, trommelyd i krigsmodus og messende, uforutsigbar vokal. Duoen leker med sitt eget uttrykk, og kommer svært bra ut av det. Også avslutningslåta «Ready To Lose» – med innslag av house og spacedisko – og politiske «Raging Lung» er gode låter som viser at The Knife fremdeles evner å være interessante.

Det foruroligende, ubehagelige uttrykket går som en rød tråd gjennom hele albumet. Dette er musikk det er vanskelig å forholde seg likegyldig til. Duoen selv sier at premisset for at de skulle lage et nytt album sammen var at det måtte bli noe annet enn «mye av den middelmådige musikken som produseres for tiden». Selv tittelen understreker ønsket om å utfordre det etablerte – direkte oversatt betyr Shaking The Habitual noe sånt som å riste det sedvanlige.

Allikevel kommer ikke The Knife, alt i alt, ut som noe annet enn middelmådige på denne utgivelsen. Hadde de mestret begrensningens kunst i større grad og tonet ned særheten, som ofte føles påtatt, ville Shaking The Habitual stått igjen som et langt sterkere album.

Trine Aandahl