Idet «Curl of the Burl» nylig ble B-listet på NRK P3 sa det seg nesten selv at Mastodon hadde gjort noen grep siden sist. Med et allsangvennlig korrefreng, leken gitarriffing og en forholdsvis enkel komposisjon, føltes det som om metalbandet hadde skrevet sin første poplåt. Førstesingelen fra deres femte album, The Hunter, låter likevel umiskjennelig mastodonsk.
Man kan jo forsøke å komme på andre band som minner om kvartetten, men det er ærlig talt kun Mastodon som låter som Mastodon. Der band som Baroness og Kylesa også har en rural, testosteronfylt, smått eksperimentell og seig tilnærming til metalsjangeren, føles det verken like komplekst eller like tilgjengelig som det skjeggtassene fra Atlanta skaper.
Der Mastodons fire øvrige album alltid har vært forankret i ideen om helhet og konseptualisering, er The Hunter et langt friere verk. Remission, Leviathan, Blood Mountain og Crack The Skye har alle vært basert på de fire grunnelementene jord, luft, ild og vann, i tillegg til tidvis ganske skrudde albumkonsepter. Sistnevnte tar for eksempel for seg rom- og tidsreiser ved hjelp av ormehull og utenkroppslige opplevelser, med tsartidens Russland som ramme. Med The Hunter har kvartetten imidlertid gått bort fra fastlåste grunnkonsepter og laget deres – paradoksalt nok – mest helhetlige album så langt.
På The Hunter høres det nemlig ut som kvartetten har samlet alle sine forskjellige ytterpunkter fra karrieren i ett album, uten at lydbildet noensinne føles fragmentert. Knallharde thrash-øyeblikk som fabelaktige «Spectrelight» låter som en del av energiske Leviathan, mens tidvis Tool-aktige «The Sparrow» hadde gjort seg ypperlig på Crack The Skye, i all sin psykedeliske prakt. Albumhøydepunktet er likevel «Stargasm», som på sine fire minutter og tredve sekunder ikke bare oppsummerer Mastodons karrierre i én tagning, men også demonsterer bandets posisjon som et av århundrets viktigste metalband.
Det er også slående at bandets fire medlemmer synger bedre enn noen gang, på tross av at rødskjegget Brent Hinds låter som en halvdød katt i konsertsammenheng. Én ting er at er refrengene på «All The Heavy Lifting» og «Thickening» er faretruende mektige, en annen er at trommeslager Brann Dailor er langt mer delaktig som vokalist en tidligere. At hans renskårne og monumentale stemme nå bringes frem fra skattekisten passer perfekt, ettersom dette tross alt er deres mest tilgjengelige album så langt. Dailor får skinne på «Dry Bone Valley», samt hans første egenkomponerte låt, den overraskende og fotballhymne-aktige «Creature Lives».
The Hunter er med andre ord et dynamisk hav av seig og energisk metal som beviser at Mastodon er bedre, viktigere og mer vitale enn noen gang. Gjøglete sangtitler («The Octopus Has No Friends), poplåter («Curl of the Burl»), og zeppelinske gitarsoloer («The Hunter») er i utgangspunktet trolig ikke så veldig mettall i 2011. Men Mastodon klarer det få andre metallband klarer: Å sprike med beina og få det til å høres innovativt og genuint ut.
Kim Klev
