Teenage Bottlerocket - Tales From Wyoming
Terningkast 5

Fengende fortellinger

Bunnsolid formelpunk fra sjangerpuristene i Teenage Bottlerocket.

Omslaget til Teenage Bottlerockets ferske album, Tales From Wyoming. (Foto: Promo)
Omslaget til Teenage Bottlerockets ferske album, Tales From Wyoming. (Foto: Promo)

I et musikalsk landskap der normen nå for tiden virker å være det å blande flest mulig sjangere sammen, er det befriende herlig med noen som bare konsentrer seg om én; ukomplisert tregreps poppunk. Teenage Bottlerocket er et sånt band, og har, over en 15 år lang karriere, finpusset poppunk-formelen til det ypperste. Det høster de godene av på sin sjette fullengder.

Wyoming-kvartetten, Teenage Bottlerocket, spiller en type punk jeg elsker hemningsløst. Kjapp, melodiøs, nerdete og tidvis nevrotisk punkrock tungt inspirert av både sjangerpionerer som Ramones og Misfits, samt nyere etterapere som The Queers og Screeching Weasel. Noe som igjen har ført til et slags hat fra Screeching Weasel-frontmann Ben Weasel, litt merkelig all den tid han selv har skapt seg en karriere på skruppelløs Ramones-plagiering.

Men der Screeching Weasel aldri helt greide å lage en plate som holdt nivået til siste slutt leverer Teenage Bottlerocket, gang på gang, merkverdig bunnsolide album. Det gjør de også på Tales From Wyoming hvor vi serveres 15 melodiøse poppunk-perler i et tekstunivers som i hovedsak dreier seg om damer, B-filmer og det å forspise seg på den italienske restaurantkjeden «La Collina».

Men når det meste av musikken du skriver er basert på en akkordprogresjon på 3-4 grep er du avhengig av å skrive gode melodilinjer. Og akkurat dét er fortrinnet til Teenage Bottlerocket sammenlignet med mange av sjangerkollegene. På lik linje med Fat Wreck-stjerneskuddene i Masked Intruder er også Kody Templeman og Ray Carlisle mestere i å skrive vers og refrenger som fester seg momentant. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye de to kan skvise ut av en relativt begrenset besifring. Som for eksempel på «Nothing Else Matters (When I´m With You)». En kjærlighetshistorie flettet rundt to Metallica-fans på 80-tallet, krydret med ‘Tallica-referanser, ikke ulik Nerf Herders «Pantera Fans In Love». Selvsagt i en latterlig catchy innpakning.

Aller best er de når tempoet senkes noe, da kommer Carlisle og Templemans utfyllende koringer virkelig til sin rett, som på Minecraft/loner-anthemet «They Call Me Steve» og «TV Set». Tvillingbror Brandon Carlisle og bassist Miguel Chen kjenner sin plass og gjør aldri mye mer enn å holde rytmen og drive låtene fremover. Det er melodiene som skal bære plata – sammen med krydderet; Templemans smått geniale gitarharmonier, som løfter enkelte av låtene flere hakk alene.

Ingen skal imidlertid beskylde Teenage Bottlerocket for å finne opp kruttet, de beveger seg i forholdsvis oppløyd mark. Det er også noe av ankepunktet mot band i en temmelig formelbasert sjanger; låtene kan tidvis minne veldig om hverandre. Albumåpner «In My Head» ligger så tett opp til «Freak Out!», som åpnet forrige plate, at man nesten kan mistenke at det er gjort med vilje. Og «Haunted House» er en låt Teenage Bottlerocket har skrevet MANGE ganger.

Når det er sagt er likevel Tales From Wyoming Teenage Bottlerockets mest varierte utgivelse til dags dato. Noe vi ser både på «sinnapunkerne» «Bullshit» og «I Wanna Die», som lett kunne fått plass på 2005-debuten Another Way og ikke minst på avslutningssporet «First Time», Teenage Bottlerockets «Good Riddance», om du vil. En nydelig småmelankolsk akustisk ballade hvor TB bryter med formelen når Ray og Kodys stemmer akkompagneres av strykere(!). En kledelig og atmosfærisk albumavslutning som viser et band som elsker, hyller og ivaretar sin musikalske arv samtidig som de befester sin posisjon som de fremste arvtakerne etter Joey, Johnny, Dee Dee og Tommy.

Jørn Kaarstad