Auraen Arcade Fire har bygget opp rundt seg i løpet av ti år har ført til at man i de innledende lytt til Reflektor mer eller mindre bevisst stiller en rekke kritiske spørsmål.
Er bandets arroganse og lekkasjeparanoia en større del av fenomenet enn det kunstneriske? Er cameoene til James Franco, Michael Cera og Bono morsommere enn musikken? Og, ikke minst, er ikke rim av typen «they’re down on their knees/begging us please» substandard-materiale for et band som aldri har hatt så store forventninger knyttet til en utgivelse som nå?
Innledende spekulasjoner satt til side – på papiret er dette blant de voldsomste sammensetningene av genier på et album på lenge. James Murphy produserer, David Bowie, Colin Stetson, Aaron Dessner, Kid Koala og Owen Pallett er innom og i kjernen av det hele Win Butler som ruvende prosjekt/orkesterleder.
Isolert sett høres en spilletid på gode 75 minutter mye ut, men i motsetning til tidligere Arcade Fire-plater føles ikke Reflektor oppblåst eller uttværet, noe som var et problem på det temmelig overvurderte The Suburbs. Nå rettferdiggjøres de fleste krumspring og monotone deler, noe som i et par tilfeller sikkert kan krediteres James Murphy: Glem ikke at hans beste låt er nesten åtte minutter lang, og deler mye av ideologien rundt Reflektor.
Ut av dette oppstår kanadiernes beste siden Funeral. Det er et delikat, intrikat album som er langt mer tilgjengelig enn det den noe anstrengende gresk mytologi-innfallsvinkelen skulle tilsi: Her er det rytme og melodi man først og fremst står igjen med.
Spesielt «Normal Person», «Awful Sound (Oh Eurydice)», «Joan Of Arc», og potensielt albumbeste «Here Comes The Night Time» innkapsler hvorfor de er manges favorittband – de øyeblikkene der tekst møter hjerne, melodi møter hjerte og rytme møter føtter samtidig. Tidligere har vi hatt «No Cars Go», «Neighborhood #3 (Power Out)» og «Sprawl II». Reflektor har mange slike, og dermed blir det enklere å tåle de allikevel svært få gangene der tålmodigheten tøyes.
Arcade Fire har flyttet på seg for hver utgivelse, og etter min smak har de fått for mye godvilje for album som ikke helt har stått seg. Neon Bible fremstår baktung og kunstig dramatisk og The Suburbs full av kunstneriske snarveier og overflødige spor. Reflektor føles ikke så gjennomtenkt, og dermed mer leken og løssluppen, men heller dét enn å drukne i patos – i så måte tviler jeg uansett på om de noen gang igjen kommer opp mot «Neighborhood #1 (Tunnels)». Jeg ser heller ingen grunn til at de skulle forsøke. Det er svært få band av i dag som har godt av å gjenfødes fra album til album, men her har vi et band som aldri bør se seg tilbake.
Win Butler fremstår muligens mer og mer arrogant jo rikere han blir og flere kjendisvenner han får, men musikken har aldri vært så åpen og inkluderende som nå. Et strålende eksempel på enere som blomster opp og frem – sammen.
Jørgen Hegstad
