Phoenix - Hovescenen, Hovefestivalen 2013
Terningkast 4

Festlig fransktime

Phoenix legger alt til rette for elegant moro i Amfiet, men sliter med å holde publikum trollbundet.

Jeg har stusset endel på hva som gjør at Phoenix har så bred appell. Altså, ikke “bred” i den klassiske forstanden – å favne så mange som overhodet mulig – men at stort sett har noe å tilby både mordi og musikknerden. Jeg innbiller meg at det har med klassen franskmennene har over det de gjør, stilmessig som musikalsk. Både årets Bankrupt! og Wolfgang Amadeus Phoenix er begge ypperlig popskiver, der den første ideen ikke nødvendigvis har blitt ansett som den beste. Kall gjerne Phoenix for popmusikere med et øre for detaljer.

Les: Alt fra Hove

Dette detaljfokuset kommer også umiddelbart frem i lyset på konsert: Lyden er upåklagelig mikset, mens en subtil, animert backdrop tilfører scenen en lun energi. Samtidig har flere av låtene i settet fått tilført seg en fiffig, liten vri her og der for den ekstra observante.

Nerdingen til side: Phoenix ser ut til å være mest opptatt av at konsertene deres skal være smørblid og velspilt moro. Flotte “Entertainment” setter den lekne stemningen for resten av konserten, mens “Lasso” og “Lisztomania”(!) følger tett etter. Resultatet blir at frontmann Thomas Mars ikke trenger å løfte en finger for å ha publikum med seg. Eller – stikk motsatt – bare ved å løfte hendene mimer dem foran scenen etter.

Phoenix på Hovefestivalen 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.
Phoenix på Hovefestivalen 2013. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Phoenix sliter imidlertid med å fordele tempoet jevnt utover den drøye timen de dirigerer deres lekre show i Amfiet. Selv om både “Trying To Be Cool” og “Drakkar Noir” fra Bankrupt! er flotte poplåter, virker de ikke akkurat indoktrinerte blant publikum. Sånt skjer selv de beste.

Men når franskmennene da følger opp med et i overkant ugjennomtrengelig medleystrekk, mister Mars med venner kontrollen over Amfiet. Det går faktisk så langt på et tidspunkt at det skjenkes mer applaus til deltakerne i en dansesirkel enn bandet på scenen. Med discoflørten “If I Ever Feel Better” makter imidlertid franskmennene å gjenopplive festivaldansen.

I utgangspunktet er det heller lite å utsette på Phoenix’ elegante konsertkappe. Få i samme sjangerliga skulle være i stand til å skru sammen en mer delikat og lun festivalpamflett. Men det er likevel klart at setlisten lider av et visst hittørke, som også forsterker antiklimakset ved at “1901” følges opp av “Everything Everything” – i en lavmælt, akustisk tapning. Ved neste turnékorsvei ville det ikke vært dumt å lytte litt mindre med detaljøret.

Kim Klev