Jaga Jazzist - Starfire
Terningkast 5

Flammer i mørket

Jaga Jazzist er fremdeles preget av overskudd, 21 år ut i karrieren. Starfire viser en mørkere side av universet deres.

starfire

I år er det 21 år siden Jaga Jazzist så dagens lys i Tønsberg. Siden den gang har bandet blant annet gitt ut det BBC mente var 2002s beste jazzalbum (A Livingroom Hush), vunnet Spellemann (One Armed-Bandit, 2010) og latt fremragende musikere som Mathias Eick, Jørgen Munkeby og Stian Westerhus vandre inn og ut av stallen. Søsknene Line, Lars og Martin Horntveth har sammen med Andreas Mjøs vært med fra oppstarten.

Appellen til Jaga har hele veien vært overraskende bred, tatt i betraktning at de er et eksperimentelt jazzorkester. De har triumfert på store festivalscener og ligget på tredjeplass på Norges offisielle albumliste. Kun Coldplay og Queens Of The Stone Age solgte flere album enn dem den første uka av september 2003.

Jaga utvikler seg kontinuerlig. På de tidligste utgivelsene var uttrykket svalt. I 2003 tok de steget inn i den elektroniske sfæren med The Stix. Via What We Must (2005) beveget bandet seg for alvor inn i de progressive landskapene som dominerte på One Armed-Bandit fra 2010. Albumet står igjen som deres mest overveldende og fargesterke utgivelse så langt. De stadige stilskiftene tatt i betraktning er det ingen stor overraskelse at Jaga Jazzist nok en gang endrer retning på Starfire. 

I motsetning til for 21 år siden er bandleder og komponist Lars Horntveths kreative episenter nå Los Angeles, uten at sollyset har gjennomsyret musikken av den grunn. Utgivelsen er utvilsomt bandets dunkleste. Det karakteristiske  uttrykket til Jaga har fått selskap av repetitiv house og hardere kanter. Undertonene er truende, det er noe hjemsøkende over musikken. Tittellåten «Starfire» er en som en absurd drøm: bandet bruker lang tid på å bore seg ned i et mørkt, fremmedgjørende landskap, før du mot slutten løftes ut og sitter mørbanket, forvirret og lettet igjen på den andre siden.

Starfire er i det hele tatt en intens opplevelse. Låtene er enda lengre enn tidligere; to av fem strekker seg mot kvarteret. Det gir bandet god tid til å dra med lytteren inn i verdenen de maler ut, for eksempel i «Shinkansen». Den veksler fra sart fløyte til industrielt driv, og føles – for uinnvidde –  nettopp som en togreise gjennom Japan. De lange låtene stiller også krav til mottakeren; dette er musikk som skal lyttes til, ikke bare kjøre i bakgrunnen. Det krever noen runder med lytting å få tak på materialet, men innsatsen er definitivt verdt det.

Jaga Jazzist har sterk musikalsk signatur, som alltid skinner gjennom de ulike retningene de beveger seg i. Så også på Starfire – det er aldri noen tvil om hvilket band som er i aksjon. Martin Horntveth holder det hele sammen med presis innsats bak trommesettet. De varme blåserlydene gir den tidvis apokalyptiske musikken dybde, og selv om bandet beveger seg i mørkere territorium enn før, er uttrykket fremdeles forfriskende.

Todd Terje slapp en ypperlig remiks av «Oban» tidligere i år. Originalen, som tar opp drøyt 12 minutter av Starfire, er naturlig nok ikke like dansegulv-orientert, men også den lener seg innimellom mot det minimalistiske og klubbvennlige. Selv om det fremdeles skjer mye uventet i lydbildet, byr ikke albumet på like mange overraskende krumspring som forgjengeren. Innstrammingen kler dem, og tilnærmingen gjør at resultatet blir desto mer oppslukende.

Jaga Jazzist oppleves fremdeles som et overskuddsprosjekt. Kanskje har de mange sideprosjektene medlemmene er involvert i (Susanne Sundfør, Todd Terje, A-ha, Pow Pow) æren for vitaliteten. Det er uansett beundringsverdig at de på sitt sjuende studioalbum ikke bare holder stand som et av Norges beste band – men også det utvilsomt mest interessante.

Trine Aandahl